Hvorfor skinner sola, eventuelt regnbuen på noen, mens andre aldri ser den på grunn av dørstokkmila? Hvorfor måler noen kalorier på brevvekt foran hvert måltid, men likevel ikke opplever framgang – mens andre forsyner seg både to og tre ganger av kakefatet? Sitter Sigurd Sollien på disse svarene? Her er i hvert fall hans reiseblogg fra Stockholm:

Da var man på en slags treningsleir i Stockholm igjen, da. Med base i sjette etasje,  i en blokk fra 70-tallet,  i en kommune som har valgt å kalle seg Sollentuna. Fra denne blokken, i sjette etasje, kan jeg velge mellom flere ting å se på: En annen blokk fra sytti-tallet, flytoget som dundrer forbi på vei til Arlanda, eller jeg kan titte ned på lekeplassen.  Der hyles det fra unger fra sikkert 50 nasjoner. Minst.

Ikke alle nasjonene på en gang, kanskje, selv om det av og til høres sånn ut. Er man fra stille og fredelige, til tider kjedelige  -  Kjelsås -  så skal det ikke så mye til før det høres ut som om det hyles fra mer enn 50 nasjoner. Arabisk, tyrkisk, spansk eller en blanding av alle disse: Gebrokkent svensk. Egentlig minner dette området meg litt om Benidorm. Får alltid lyst til å vrenge av meg klærne,  hive på meg løpeshortsen og ta en løpetur på stranden når jeg kommer hit på besøk..

Selv nå, når det er to minus ute og sur nordavind får jeg lyst til det. Men, siden jeg da ville, om ikke dödd, så i hvert fall blitt relativt stivfrossen, bytter jeg ut løpeshorts med ull under og tighte tights over. Og, siden det heller ikke er noen strand rett utenfor høyblokka, så velger jeg heller en trasé langs den vakre Edsviken, sørover, i retning Stockholm. Med piggene ute tilbakelegger jeg først 3.300 skritt med isbelagt fortau (ja, jeg tror jeg fikk med meg hvert eneste skritt uten å snuble, verken i snökanter eller i tellinga). Deretter går ferden videre på mer eller mindre hardpakket snødekke, på en sti langs Edsviken. Der ute på viken tester noen svensker skøyteisen, mens jeg tenker at DET hadde ikke jeg turt.

Flere treningstips om vinteren: Les mer her!

- Vel, folk får gjøre som de vil, tenker jeg så, og konsentrerer meg deretter om å ikke snuble i de litt for store piggskoene mine.

Ikke at de er SÅ store at jeg snubler i dem, men jeg skal innrömme at jeg synes de ser litt dumme ut når de er så store. Passer liksom ikke helt til resten av kroppen min. Tror jeg var litt eksaltert da jeg kjøpte dem. Sikkert derfor jeg bommet litt. Men, du verden så fint det er å ha pigger nå på vinteren. Når jeg passerer folk så velger jeg  den glatteste trassen, for liksom å fortelle dem:

- Se, så fine pigger jeg har under skoene mine!

Så møter jeg en kar som går og triller terrengsykkelen sin.

- Hvorfor sykler han ikke i stedet, undres jeg. Kan han ha ”punga”? Lurer på om han tenker at jeg tenker på det?

Så er jeg halveis. Et høyt gjerde med en port, forteller meg at jeg har kommet til Solna kommune. Jeg snur. På veien hjem møter jeg to andre joggere som hilser blidt. Jeg hilser tilbake. Vet aldri helt om jeg skal hilse först, eller vente på at han andre eventuelt skal hilse först og så kan jeg hilse tilbake. Som regel venter jeg og ser. Egentlig burde jeg bli flinkere til å hilse først for jeg blir jo alltid glad når noen hilser på meg først.

Så passerer jeg mannen med sykkel en gang til og denne gangen er jeg for sliten til å tenke over om han har punktert, eller ikke. Endelig er jeg ute på asfalten igjen. Nå velger jeg å ikke ta de mest isete partiene. Løper midt i veien der det er bart. Tungt nå. Begynner å telle skritt igjen. Kommer til 1000 før jeg er på toppen av bakken. Så er det nedover siste strekningen. Like för mållinjen,  møter jeg forsyne meg sykkelvennen min igjen. Denne gangen er det han som passerer meg. På sykkel. Han hadde ikke punktert. Så fint, tenker jeg, før jeg begynner å rote i lommen etter husnøkkelen og tenker på hva jeg skal spise til frokost etter at jeg har badet. I badekaret.

Sigurd

Tilbake til hemmeligheten. Under lunsj med herr Sollien, uttalte han følgende: “Før kjente jeg på sideflesket etter hver økt, for å kjenne om det minket. Nå spiser jeg det jeg har lyst til, og trives bedre med det.” Da blir det vel aldri feil med pommes frites og blåskjell til lunsj på en helt vanlig torsdag, heller?

Som Sigurd pleier å si: “En dag uten trening, er en dag uten mening”. Men innimellom det, skal man leve litt også! God treningsvinter!

Med dette førjulseposet tar procycling.no-blogger Sigurd Sollien juleferie!

Synges eller nynnes :

«Nå har vi vaska golvet og vi har børi ved og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre..»

Vi skriver 10 desember i dag. Det er lørdag og vi har IKKE vaska golvet ( Hybelkaninene vokser for hver dag jeg utsetter vaskingen. Når jeg får øye på dem, så plukker jeg dem opp for hånd. Synes det funker ok. JEG synes det. Ikke min kjære. )

Vi har IKKE børi ved ( Sameiet har basert seg på en kombinasjon av olje og elektrisitet, så da slipper jeg både å bære ved, samt å måtte kaste nettet etterpå.

Vi har heller ikke satt opp fuggelband ( Min kjære har kjøpt noen sånne runde og harde klumper med fuglefôr og festet dem i trampoline-skjelettet ute i hagen. Der de små søte fuglene taper kampen om matfatet mot de noe større og langt styggere skjærene. Jeg tror jeg hater skjærer. Vurderer å kjøpe sånne plufferør vi lekte med da vi var små. Putte tørre erter i kjeften og legge meg og vente på balkongen. Lurer på hva som skjer om jeg er så heldig å treffe en midt i pappen? Dødelig ? Hmmm…neppe, men det kan vel gjøre litt vondt. )

Vi har heller ikke pynte tre. Det er jo et hav av tid til julaften ennå og akkurat denne dagen er forresten veldig fin å gjøre innkjøp på. Også juletre. Da er det lite folk i butikkene og er du riktig frekk kan du sikkert prute på et tre. Eller reise til Sverige? Det må da være billigere der, det også?

Og, rekker du ikke hjem i tide, kan du vel feire jul på grensen. Tollerne som har vakt på julaften, hadde sikkert blitt både forbauset og glade om du troppet opp uten forvarsel.

De har sikkert alt for mye mat og du står for et rykende ferskt tre. Så kunne dere avsluttet med litt allsang på grensen, før ferden gikk hjemover. Nye venner og null oppvask. Alltid greit med noen venner i tollvesenet.

Grunnen til at det går litt trått med juleforberedelsene her på Kjelsås, er at en viss unntakstilstand råder her i huset. Unge nummer to ( med arbeidsnavn Olivia ) kom ut for 5 uker siden og jeg tror jammen hun har tenkt å bli. Så med to unger, halvfull jobb og litt kikhoste, så blir det ikke mye tid til juleforberedelser, verken i form av vask eller pynt.

For den resterende tiden jeg har til rådighet, ja, den må jo brukes på sykkel. Har som tidligere nevnt i blogg-sammenheng satt meg et mål: Og det er 4000 kilometer i salen fra 1. november-2011 til 1. november 2012. Status hittil er ca. 245 kilometer. Det er noe bak skjemaet, kan du si, men ikke så gærn’t. I en ideell verden skulle jeg til nå ha syklet 440 kilometer. 200 kilometer bak skjema, med andre ord.

Og, hvilken fin sykkelhøst det har vært. Mildt og fint. Har hatt noen fantastiske turer inni Maridalen etter jobb. Mens mørket har kommet krypende, har jeg kommet susende, dog noe pesende gjennom skog og hei. Med månen som eneste tilskuer, har Sollien fått sykkelvår nummer to i år. Litt nervøs har jeg vært innimellom, for at en elg eller liknende skulle ha funnet det for godt å støte på meg, men det har gått flott hittil.

Eller her om morgenen da jeg våknet klokka 03.00 av at min datter skulle ha mat. Etter nattmaten sovnet hun selvfølgelig igjen, hun, men det samme kan ikke sies om faren hennes. Så, etter å ha ligget å vridd meg i senga til klokka halv seks, sto jeg opp og iførte meg sykkelklær og la i vei. Rundt null grader ute og vindstille. Ante ikke hvor jeg skulle sykle, tenkte å ta det litt underveis. Etter cirka 500 meter, så jeg en annen syklist og tenkte tanken: «Hva med å bare sykle etter ham? Se hvor han skal, liksom. På behørig avstand, selvsagt, så han ikke tror det er en sjuking som forfølger ham. Feilberegnet nok avstanden litt, for plutselig var fyren borte. Dermed røyk det eventyret og jeg måtte finne min egen destinasjon i stedet.

Da ble det Grefsenkollen opp x 2 i stedet, pluss nesten opp til Lilloseter deretter. For de av dere som ikke er lokalkjent så er dette en særs hyggelig turisthytte og serveringsted i Lillomarka i Oslo. Det ble 28 kilometer på sykkel nesten før klokka var passert sju om morgenen. 28 kilometer med sanseapparatet i høygir: Lukten av nylagt asfalt på vei opp mot Grefsenkollen. En vidunderlig utsikt over Oslo på toppen.

En natt som sakte ble mindre og mindre svart, før den forvandlet seg til morgen, og ikke minst en duft av ammoniakk som var vanskelig å sykle fra. Korket det hele med en halvtime i karet, akkompagnert av en kopp rykende varm, svart kaffe og to skiver med salami.

Jakten på skalpen til Erlend Loe er herved i gang. 

Treningshilsen fra Sigurd

P.S: For de som lurer på hvordan det gikk med Jessheim vintermaraton, så kan jeg meddele at 281 flinke sjeler fullførte distansen. Nr 282, la oss kalle ham Sigurd Sollien, stilte ikke til start. Klarte å bli forkjølet. (Veit at du smiler litt i skjegget ditt nå og sier…- Ja, ja, forkjølet, du liksom.)

Uansett stilte jeg opp med Cola til redaktør for procycling.no, herr Jarle Fredagsvik etter at han hadde løpt det HAN orket og Sverre Magnus som fullførte i fin stil på rundt 1.57 på de 21 kilometerne. Så jeg var i hvert fall på Jessheim den aktuelle dagen. Det er da noe og det kommer flere løp.

Edit: Redaktøren takker ydmykt for kald Cola ved ankomst UKI Stadion. Den var dog noe ufortjent! God jul, Sigurd!

 

- Jeg har ikke nubbesjans, jeg!

Sier hun, mens hun forgjeves prøver å få lempet 20-kilos-stangen opp på stativet. Vi befinner oss på treningssenteret og jeg befinner meg da nærmest scenarioet som nå utspiller seg. Hun har prøvd å få opp stangen i noen sekunder, mens jeg, i god norsk likestillingstradisjon, har vurdert situasjonen på noen meters avstand.

- Hun klarer det sikkert selv, tenker jeg.

- Hun VIL sikkert klare det selv, tenker jeg også.

Men, etter noen sekunders nøling, skjønner jeg at her må likestillingen vike. Vike for en mann som kan hjelpe en slags moderne jomfru i nød. Drømmesituasjon, egentlig!

- Kan den lange, hengslete mannen sykle 400 mil i året, så kan Sigurd, også, tenkte jeg.

Så, jeg får endelig ut fingeren og etterhvert stanga på plass.

- Takk, sier hun.

Selv sier jeg ikke vær så god, men prøver å tenke ut en morsomhet i stedet.

- Nesten som et filmtriks, kommer det fra meg. I samme sekund som ordene har forlatt leppene mine, tenker jeg:

- Hva var DET for noe?

Det samme tenkte nok hun, for hun hadde et litt sånt uforstående blikk, samtidig som hun utbrøt:

- Akkurat, før hun gikk videre til neste apparat.

For det jeg EGENTLIG hadde tenkt å si, var noe sånt som:

- Nesten litt sånn som en romantisk komedie, dette her. Hehe.

Ikke akkurat hysterisk morsomt, det heller, men kunne med litt hell framkalt et smil om ikke annet.

Da hun senere passerte tredemølla hvor undertegnede gjorde unna noen intervaller, må jeg innrømme at jeg ikke forsøkte å ta kontakt. Tror faktisk at jeg bøyde hodet en smule og latet som om jeg var veldig opptatt med å se hvor fort jeg løp.

Les også: Sigurd kuppet Arvesens åpningsfest

20. november seg med stormskritt: Jessheim vintermaraton. Det betyr at det også må trenes løping. Godt fornøyd med treningen siden siste blogg. 2-3 løpeøkter per uke og en 21 kilometers gjennomkjøring sist onsdag. Kom meg så vidt under 2 timer og det var over all forventning. Ble skikkelig stiv i låra etter 17 kilometer, men holdt inn uten å måtte gå en meter.

Fikk skikkelig krampe i føttene, da jeg lå i karet etter endt dyst. Men, ellers ingen varige men.

Vet ikke helt hva som venter på Jessheim, bortsett fra lange sletter og 2 mil med ubehag. Det kan lett hende at kvikksølvet har stabilisert seg rundt 20 blå, eller hvem vet? Kanskje blir det 10 varme og shorts? Noe vet jeg imidlertid og det er at etter at jeg satte meg som mål å løpe halvmaraton, har motivasjonen til å trene økt voldsomt. Det er noe med det å ha et mål. Det hjelper, i hvert fall for meg. Har også blitt lovet en privat saft-stand av treningskompis Jarle Fredagsvik. Vel, ikke av ham personlig, for han skal løpe han, også, men av mora hans, som holder til i traktene. Har også ytret ønske om å få servert de syv slagene julebakst, men har ikke fått DET bekreftet ennå.

Har forresten satt meg et nytt mål, også. Ble inspirert av forfatter Erlend Loe, som i et intervju kunne fortelle at han hadde syklet 4000 kilometer i sitt topp-år som syklist. Og, det var, etter det jeg skjønte, mest til-og-fra-jobben-sykling.

- Kan den lange, hengslete mannen sykle 400 mil i året, så kan Sigurd, også, tenkte jeg.

Og, dermed: innen 1. november 2012, skal 4000 kilometer være historie. Litt usikker på om dette er et hårete mål, eller om du nå tenker:

- Det er jo ingenting. 400 mil. Det sykler du lett på et par sommermåneder…

Det jeg vet, er at det tilsvarer rett i underkant av 11 kilometer sykling pr. dag. Dropper jeg ut en dag, blir det 22 km den neste. Og, så videre, og så videre. Og, droppe den daglige syklinga, når det er 10 kalde og nordavind i Maridalen, det VET jeg at jeg kommer til å gjøre. Og, i fjor var det jo mellom 10 og 20 minus fra november til mars, så ja … Jeg veit ikke helt, jeg..

Uansett, jeg har et nytt mål og det føles bra.

Ønsker dere en mild og god november, desember, januar og februar måned!

Sigurd

P.S: Treningsdagbok uke, 43:

Mandag: Hviledag

Tirsdag: Styrketrening

Onsdag: 7 km løping, lav intensitet. 7 min pr. kilometer

18 km sykling til jobben (3982 kilometer igjen )

Torsdag: Styrketrening med personlig trener

Fredag: Hviledag

Lørdag: 21 km løping, lav-moderat intensitet. 5,43 min pr. kilometer.

Da er det bestemt: Neste mål (og kanskje siste) denne sesongen er ”Jessheim Vintermaraton” som går av stabelen 20. november. For øvrig, relativt tett opptil de tider da arving nummer to etter planen melder sin ankomst. For min egen del kunne det passe bra om vedkommende kommer sånn cirka 10. november. Tror vi satser på det, faktisk. Litt pesete om det skulle skje akkurat den 20.

For min del, altså.

Da må i så fall min elskede først kjøre meg opp til Jessheim, for deretter å kjøre seg selv til sykehuset og klemme ut ungen. Den fødselen må skje raskt, da jeg tenker meg en tid på rundt 2 timer på de 21 kilometerne. Da rekker hun akkuat målpasseringen  min, samt å kjöre den lille familien på fire hjem til Oslo etterpå.

Kjempestress. Kommer ikke til å klare å konsentrere meg om løpet i det hele tatt. Gud forby. I verste fall får hun bytte fra Ullevål til Ahus. Det ligger jo like ved. Da blir det mindre kjøring på henne. Og, mindre stress for meg. Den tid, den sorg.

Jessheim i november, altså. Kanskje ikke verdens navle på den tiden av året, men neppe noe verre enn Oslo. Jaja. I fjor var det 187 som gjennomførte de tre distansene: 10 kilometer, halvmaraton og helmaraton. I år blir det i hvert fall 188. Har aldri løpt halmaraton för, så det blir spennede. Har distansen inne, da Birkebeinerløpet ble gjennomført i 2007 på 2.13. Distansen var närmere 23 kilometer. Det burde bety at 2 timer er innen rekkevidde. Eller hva?

Siden jeg heller ikke er overvettes glad i store menneskemasser, er maraton i november på Jessheim litt artig å begynne med, synes jeg.

Selv om jeg bestemte meg for å delta i dag, har oppkjöringen allerede startet. Har løpt 3 ganger siste uken, totalt 4 timer. To langkjøringer à halvannen time og en før-frokost-økt på 3o minutter. Har vel blitt en tre mil sånn omtrent, tenker jeg.

Hva passer da bedre enn forhåpentligvis å få en liten leksjon av selveste Gunn-Rita Dahle Flesjå om en drøy ukes tid?

Denne uken er jeg på ferie i Stockholm og planen er få få til tre økter denne uka, også. Samt en styrkeøkt. Stockholm er en vakker by, men relativt kjedelig å løpe i. Flatt, flatt og atter flatt. Men, det hjelper å være på ferie. Bedre tid til å trene, samt motiverende med andre traseer enn de jeg vanligvis svetter i. Jeg har funnet meg en fin løype i Sollentuna kommune, som ligger 15 kilometer nord for sentrum av byen. Løypa ligger i Rösjö-skogen og har, tro det eller ei, bakker så det holder. Det er flere merkede traseer og den lengste er på 5,6 kilometer. Perfekt!

En annen OK trasé er Järva-feltet, som strekker seg fra Solna i sør til Järfälla kommune i nord. En stor del av området er dessuten gjort om til naturreservat og fungerer etter min mening enda bedre til sykling enn løping. Andre steder du kan løpe i Stockholm er Djurgården. Dårlig med bakker der, men naturskjønt, ja, absolutt.

Les mer på www.walkinstockholm.se

Hva så med syklingen? Kan jo ikke helt glemme den, heller. Hva passer da bedre enn forhåpentligvis å få en liten leksjon av selveste Gunn-Rita Dahle Flesjå om en drøy ukes tid? Hun har sagt seg villig til å oppgradere egenskapene min på terrengsykkelen. Hvilken ære! Tenk å få sykle med henne. Gleder meg storveis. Mer om hvordan det gikk kan du lese om i blant annet denne bloggen. Samt forhåpentligvis i Se & Rør, unnskyld Se & Hør.

Ønsker dere alle en tiktig god treningsuke! Husk en dag uten trening, er en dag uten mening.

Sigurd

PS! Og, husk, den eneste gyldige grunnen til IKKE å få med seg premieren av ”Oppgrader, sesong 2” på TV 2, den 17. oktober, er trening.

EN HJELPENDE HÅND: Stein gir Sigurd det lille ekstra under treningsleiren i Italia.

Sigurd Sollien oppsummerer sitt første leveår langs landeveien:

Vi skriver september. Ute sildrer regndråpene ned og legger seg godt tilrette på en plen som fortsatt er grønn. Skulle nesten tro høsten var her.

Har gått i dekning i kjelleren og snur jeg meg cirka 90 grader, ser jeg to gode venner herr Merida og herr BMC.

- Gitt meg mye glede i sommer, dere, mumler jeg halvhøyt. Dårlig med svar fra den kanten, men den som tier samtykker, har jeg hørt.

Tenkte det var på sin plass med en oppsummering. En oppsummering av sesongen. Har jeg blitt bedre enn i fjor? Har jeg nådd målene mine? Svaret på det første spørsmålet er et definitivt ja. Svaret på det andre er… tja.

Startet frisk med en treningstur til Italia i april. Hvilken start på sesongen: 45 mil på 5 dager i strålende solskinn. Sammen med 20 like nøttete sykkelentusiaster som meg selv, spiste og syklet jeg meg rundt i Marche-regionen, øst i støvellandet. Alle dere som har TENKT på å gjøre en sånn tur, men som ennå ikke har prøvd det – DRA. Jeg reiste med Eric Berglund og hans lille firma www.explorearcadia.com og nøt hvert sekund.

Deretter var det «Enebakk rundt», som skulle ha vært åpningsrittet denne sesongen. Nå ble reisen rundt om i Enebakk også det siste rittet, så man kan vel sånn sett si at sesongen ble ganske kort. Rittsesongen i alle fall. Verdens korteste sesong, egentlig. Planene om Vättern Rundt og Lillehammer-Oslo ble forpurret av henholdsvis jobb og skade. Derimot ble Grenserittet gjennomført på i underkant av 4 timer. Synes sykkelen min klarte seg bra. Det syntes sykkelvennen min, Stig, også. For det var han som syklet på den. Han sto i beit for en sykkel, så mens jeg samlet plusspoeng hjemme, luftet han terrengsykkelen min. Bra deal!

Albuer kan leges, det kan ikke karbon.

Jeg har også satt meg som mål å forsøke og overbevise venner og bekjente om hvor vidunderlig syklingens verden er og bruker enhver anledning til å snakke sykkel. Og, en god lytter og en handlingens mann er min venn Njål med adresse Sandnes. I sommer kjøpte han min Eddie Merckx og dagen etter hadde også kona hans fått seg sykkel. Slike menn og kvinner det vil gamle Norge ha. Deretter syklet han nesten hver dag, inntil en bilist ikke ville at han skulle gjøre det mer. Det kunne gått verre: En brukket albue, skjevt styre, avrevet styre-tape og diverse skrammer.. Rammen virket intakt, kunne han opplyse. Det er bra. Albuer kan leges, det kan ikke karbon.

Ille nok å selge en sykkel, om den ikke skal ødelegges også.

Hva slags sykkelmenneske er jeg nå blitt, eller i ferd med å bli? Definitivt en godværssyklist!

Selv noe så gørr som å stryke skjorter fortoner seg som morsommere enn å vaske sykkel. Det er vel derfor jeg også liker landevei best. Synes opplevelsene er større på landevei. Jeg kommer raskt (alt er relativt) fram og får sett deler av landet jeg ikke hadde fått sett uten sykkel.

Jeg synes også det er vel så tilfredsstillende IKKE å bruke computer og pulsbelte. Føler jeg slapper mere av på den måten og alt blir mer en lek. Og, DET må jo være hovedmålet med hele greia.

Selv noe så gørr som å stryke skjorter fortoner seg som morsommere enn å vaske sykkel.

Og, siden sykkelsesongen står på hell, har jeg begynt å løpe en del. Dette kombinert med styrketrening et par ganger i uka, samt spinning, går jeg 2012 lyst i møte. I vinter blir det forhåpentligvis en del skigåing og så snart det tørker opp ute, legger jeg meg over bukkhornet mitt og tråkker i vei.

God trening, sykkelvenner og husk lys på sykkelen!

« Hvorfor skriver du ikke mer i bloggen din, Sigurd?» Vi er på sykkeltur i Maridalen i Oslo og min faste treningsvenn Stig, pirker borti min dårlige samvittighet. Han fortsetter:

« Jeg er innom der, jeg, men nå er det lenge siden du har skrevet noe. Hvis du ikke skriver jevnlig, så gidder ikke folk lengre og gå inn der. Du trenger bare 10 linjer»

Så da lover jeg på tro og ære, der oppe på sykkelsetet mitt, at jeg skal hjem og skrive. Så nå sitter jeg altså her nydusjet og fin ved pc’en min og oppdaterer bloggen. Klokken viser 00.28 og jeg er småstiv i skuldre og rygg, men godt fornøyd med dagens økt. Det ble 3 ganger ut og inn i Maridalen med start fra Brekke-krysset og vending ved den gamle militærleiren på Skar. Vi kjørte rolig inn for deretter og fleske på tilbake.

Totalt ble det ca 50 kilometer. Burde forresten ha drukket litt mer enn de 0,3 literne med vann jeg fikk i meg underveis, kjenner jeg. En murrende hodepine forteller meg at DET nok var litt i minste laget.

Det er en fantastisk opplevelse å trene i Maridalen. Jeg nyter synet av de grønne åkrene som strekker seg mot åsene i Nordmarka. Jeg digger luktene som skifter hele tiden; Fuktig jord i det ene øyeblikket, skyllemiddel fra nyvasket treningstøy fra en som suser forbi i det andre.

«Mange flotte damer som er ute og sykler, også», sier Stig, som tydeligvis er mindre opptatt av skyllemiddel enn meg. Men, jeg må si meg enig:. Ingenting er flottere enn en stilig dame på racer med matchende antrekk og sykkel.

«Jeg skulle hatt henne som hare», fortsetter Stig og peker.

«Jammen du har jo meg», tenker jeg, uten og si det høyt.

Min treningspartner skal nemlig sykle «Grenserittet» til helgen og ønsker derfor litt pes. Det passer jo også meg utmerket, for da kommer jeg meg ut på sykkelen, også. Ble nemlig litt slapp med treningen etter at jeg trakk meg fra Lillehammer-Oslo i juni. Det viser jo hvor viktig det er med et mål. I hvertfall er det slik med meg. Men, nå føler jeg nesten at jeg også skal sykle på lørdag, siden vi trener så mye sammen. Og, det er jo helt perfekt. I tillegg får jeg bonus ved at jeg IKKE trenger og starte klokka 09.30 i Strømstad på lørdag, for deretter å ha det ganske så vondt i 4 timer.

Men, selv om jeg har ikke har trent helt optimalt i sommer, så har da fått en del flotte turer. Vil spesielt trekke fram noen fantastiske opplevelser fra Jæren. Synes landskapet der nede er utrolig flott: De endeløse heiene hvor sauene forsøker og holde seg oppreiste i vindkastene sender tankene mine Irland. Og de makeløse strendene med den kritthvite sanden, sender meg til Danmark, før den intense møkka-lukta fra nærmeste åker sender meg tilbake til Rogaland.

Så da ender eventyret der og da – i et buss-skur omlag 8 kilometer fra basecamp i Sandnes.

Inntil jeg våkner opp fra tankestrømmen av et smell som kommer fra hjulet foran. Punktering? Neida, en eike har tatt kvelden og hjulet har blitt en anelse skjevt. Så da ender eventyret der og da – i et buss-skur omlag 8 kilometer fra basecamp i Sandnes.

Om, det kom noen buss den dagen? Ja, det gjorde det. Faktisk var det en ganske underholdende måte og avslutte sykkelturen på. Og, nå vet jeg også at det koster 26 kroner for en sykkel og kjøre buss i Rogaland. Det er det verdt.

Ønsker dere alle god trening og finn dere ett mål, eller en venn som har ett!

Jeg sitter foran pc’en min og kjenner varmen fra datamaskinen strømme mot meg. Akkurat nå er den varmen ganske behagelig. Kanskje er det fordi det pissregner utenfor stuevinduet mitt og jeg kjenner meg litt morgen-kald. Andre ganger, når jeg sitter og forfatter bloggen min, så gjør den samme varmen meg kvalm, og jeg tenker at jeg bør kjøpe meg en kaldere PC. En PC, som ikke gjør meg syk av strålingen.

Men, i dag er altså varmen en venn. Det samme kan man ikke si om ryggen min. Egentlig er den jo min venn den også. Den hjelper meg til mye: Å stå oppreist, å gå, å løpe og ikke minst å sykle.

Sykle ja – det er gøy. Noe av det gøyeste, faktisk. Dessverre har jeg behandlet ryggen min ganske dårlig i det siste. Jeg har ligget for mye og for lenge over sykkelstyret uten å tøye ut og jeg har løftet for mye skrot, for mange ganger etter hverandre. For noen uker siden sa ryggen min fra til meg at jeg måtte ta det litt med ro, men jeg latet som om jeg ikke hørte hva den sa og bare fortsatte å sykle. Det gikk ganske bra, det. I hvert fall hvis jeg unngikk å sykle over fartsdumper og sånne ting.

Da hendte det at jeg skrek litt til, men så var det over. Og, når jeg hadde stivnet godt til på setet etter la oss si 35 kilometer, da var det bare å sykle de neste 70. Inntil jeg skulle av sykkelen. Da var det greit å få litt hjelp til å bli hektet av, liksom. Før man la seg i vannrett posisjon og stivnet på ny.

At hun pådro seg smerter i sin rygg i ettertid, får så heller være.Det er jo ikke hun som skal sykle Lillehammer-Oslo

Siden min elskede kone er forholdsvis lav av vekst. Ikke det at hun er kortvokst eller noe sånt, men hun er altså ganske lav av vekst, så det sikkert ganske komisk ut når hun sto på en bruskasse og løftet meg ned fra sykkelen. 73 kilo stivt kjøtt fordelt på 175 centimeter, mot 50 kilo fordelt på 153 centimeter er rått parti, men det gikk på et vis. At hun pådro seg smerter i sin rygg i ettertid, får så heller være. Det er jo ikke hun som skal sykle Lillehammer-Oslo.

Men, det skal faktisk ikke jeg gjøre heller. Har i samråd med meg selv besluttet å ikke sykle dette rittet sammen med mine nye venner i Stian Sport i år. Dette var på en måte «greia» i år, men det kommer flere ritt. Prioriterer heller et langt og (forhåpentligvis) godt sykkel-liv, framfor å bevise ett eller annet for meg selv langs E6 fra Lillehammer i år.

Litt deilig å tenke på er det jo også at jeg ikke skal stå opp grytidlig i morgen tidlig for å sitte tre timer på tog, for deretter å sykle samme strekningen motsatt vei. Deilig å tenke på er det også at jeg på søndag morgen skal våkne opp, uten å ha vondt i en eneste muskel. (Mulig jeg tenker sånn akkurat nå for å forsvare min egen avgjørelse, men det får så være.)
Der peip det forresten inn en mail fra lagfører PC i Stian Sport-laget som skal sykle LH-OSLO (lurer på om han blir varm av sin datamaskin).
Der sto det i iallefall:Vi pratet om deg, og hvordan du tilsynelatende hadde kommet “fra intet” tidlig denne sesongen, til å gjøre meget god figur i Enebakk rundt.

Snakker om timing. Og, med dette ønsker jeg både PC og alle andre som skal sykle stor eller liten styrkeprøve i morgenen riktig god tur.

PS! Noe annet som også fremtvinger et aldri så lite hyl er hikking. Har aldri tenkt over at en god rygg er viktig for å kunne hikke skikkelig.. Ta derfor godt vare på ryggene deres, sykkelvenner. Og, de dere er gla’ i. De er tross alt viktigere enn en sykkeltur. Selv om det av og til kan føles motsatt.

Vi skriver onsdag, 11. mai og rusen etter Enebakk rundt har lagt seg. Kjempefornøyd med både gjennomføring, tid og arrangement. Har aldri tenkt over at Enebakk kunne være så vakkert! Nesten så jeg kunne tenkt meg å sykle det en gang til, slik at jeg kunne få et enda bedre overblikk over naturen jeg bare vekselvis skimtet.
Men, nå må vi se fremover og første mål er Lillehammer-Oslo den 25. Juni. Har aldri syklet så langt før og siden jeg også skal forsøke å holde 30 kilometer i timen i snitt, må jeg komme i bedre form enn det jeg er akkurat nå.

Forrige uke ble det lite trening: To løpeturer på henholdsvis 55 og 45 minutter, halvannen times sykkeltur til jobb, samt en ordentlig sykkeløkt på 1 timer og 23 minutter. I tillegg ble det en styrketreningsøkt med PT´n min Øyvind på 55 minutter. Følte meg litt utladet etter Enebakk rundt og derfor ble mengden trening forholdsvis lav.
Men, denne uka skal bli bra.

Hadde en knallbra økt i dag. Hang meg på en antatt bedre syklist i Maridalen i Oslo og han gav meg både pes og tekniske råd. Skjønte ganske snart at han hadde syklet mye, for han lå som en Gud i svingene. I tillegg syklet han utrolig uanstrengt og jeg følte meg som en elefant ved siden av ham. Men, det gikk fort. I hvert fall for undertegnede.
Personlig har jeg aldri syklet så fort i Maridalen før. Pulsen bikka 174 før den siste moten opp fra Skjerven gård.

- Jeg skjønte ganske snart at han hadde syklet mye, for han lå som en Gud i svingene.

- Du kan godt sykle først inn til mål nå, altså. Jeg er helt pumpa og lite til hjelp de 2 siste kilometerne, prøvde jeg meg nederst i bakken.

- Nei da, vi sykler sammen, vi, sa den seige senioren med det grå skjegget.

Så da var det bare å mobilisere de siste kreftene inn mot Brekkekiosken. Vel framme tilbød han meg til og med å undersøke noen ulyder i kranken min, før han la ut på sin neste runde. Og, selv om vi ikke fant feilen gjorde det ingenting. Jeg var riktig så oppstemt og følte at et lite sykkelvennskap hadde oppstått der ute i Maridalens skoger.

Til slutt måtte jeg bare spørre ham:

- Jeg antar at du er en sånn som har syklet Trondheim-Oslo. (pause) Hvor fort har du syklet?

- Jeg har syklet på 14,30, men det var leeenge siden. Nå er jeg bare en gammel mann som bare sykler litt…

«Gammel mann som bare sykler litt».. Snakker om beskjeden og lite skrytete fyr.
14, 30 – det er fort!! Og, HAN har jeg ligget på hjul til…

- Da ses vi kanskje i Maridalen en annen gang, da

- Ikke umulig det. Jeg er mye her og sykler, jeg, sa min nye helt, mens han presset hjelmen mot hodet og 0,1 desiliter med svette dryppet ned på den relativt hete Oslo-asfalten.

Og, det beste av alt: Vi skriver bare onsdag og 2 treningsøkter er allerede gjennomført denne uka..( den ukentlige styrketreninga + dagens tur )

I kveld blir det teknikktrening med laget mitt i Lillehammer-Oslo, Team Merida/Stians Sport. Får vi en god langkjøring, samt en intervalltrening til denne uka, så er jeg i rute.
Vet at dette er store ord og at de ikke skal brukes før man er helt sikker, men jeg tar sjansen:

Jeg elsker dere, syklene mine!

Da har jeg altså debutert rittmessig denne sesongen: Aldri har jeg hatt så mange bak meg på en resultatliste før. Og aldri foran meg, heller, for den sakens skyld, men DET snakker vi ikke om i dag. Som forøvrig viste seg fra en ganske bra side kl 07.45, da vekkerklokken ringte på Kjelsås. Fin i kroppen kjente jeg meg og beina kjentes bra etter det lille draget jeg gjorde i går for å tømme lageret av karbohydrater i min lille kropp.

Idet bilen min langsomt siver inn mot Skullerud hvor starten skal gå, kjenner jeg nervøsiteten komme.. Akkurat da ringer også lagkamerat Jan fra P4 og jeg kjenner at stemmen går opp en oktav eller to.

- Er du ikke nervøs i det hele tatt? spør jeg.

- Hvorfor skulle jeg være det? repliserer han.

Mannen er kald som is.

Som vanlig i mitt tilfelle blir det ikke så mye tid til oppvarming. «Født en halv time for seint, du», pleier min bror å si. Sikkert noe i det, selv om jeg føler at jeg tar litt innpå meg sjøl ettersom årene går.

Jan, Stian fra Stians Sport og undertegnede plasserer oss sånn ca midt i startfeltet. Skuddet går og jeg får festet skoa til pedalene og finner riktig gir. Dumt å drite seg ut allerede før rittet er i gang. Kjenner på formen og sykler rolig de første kilometerne. Kommer i snakk med noen hyggelige folk fra Valhall Sykkelteam. Fisker litt og de sier målet er 2:50-3:00. Kjenner at jeg er sprek og tar med meg lagkameratene forbi gruppa. Vi blir leggende et stykke bak neste gruppe og bestemmer oss for å hente dem inn.

Opphentingen koster krefter, men det kjennes riktig likevel, selv om pulsen ligger og vaker på 165 (18 over terskelgrensa mi). Hadde opphentingen kostet for mye krefter? Beina kjentes litt sure, men nå var vi i alle fall i en større gruppe. Den tid, den sorg.

Etter å ha passert noe som fortoner seg som samtlige rundkjøringer på Oslo øst, er vi ute på landet. Naturen er vakker og flyten er upåklagelig. Vi ligger i en passe stor gruppe og farten kjennes riktig. Brått begynner vi å kjøre rulle. Dette er moro!

I en lang og seig bakke kjennes beina som trommestikker og jeg klatrer framover i feltet. Plutselig befinner jeg meg først og det passer tydeligvis resten av feltet bra, også, for der blir jeg liggende.

Får til og med nytt litt av Øyeren, der den ligger og varmer seg selv opp i solskinnet. Sollien har det fint nå.

Brått brytes stillheten av Stian Sport: «Jan har mista kjedet». Jeg snur meg og får øye på en lang mann med gul vindjakke et stykke bak oss, hvis pedaler triller altfor fort rundt i ring. Jeg sykler tilbake og får følgende hyggelige beskjed fra en i feltet: « Nå har’u taua i 2 mil. Takk skal du ha!»

Meldingen gjorde meg glad og lett. Egentlig ganske deilig med en liten stopp, også.

Så er vi i gang igjen, men gruppa vår har forsvunnet. Det går 5 minutter. 10 minutter. «Hadde vært deilig med en gruppe å kjøre sammen med, nå», erklærer Stian. Jeg for min del ser ikke helt hvor vi skal få den fra.

Men, Stian har syklet ritt før og ikke lenge etter høres lyden av en mild tornado når neste pulje passerer oss. Vi henger oss på og farten økes automatisk.
Etter cirka en mil, sier Jan takk for seg, men Stian henger fortsatt med.

Kjenner at det kunne vært godt med en banan og spør Stian om det pleier å være bananservering underveis. Han er usikker, men sier at det var en her i fjor. «Der er’n», sier han, plutselig. «Du mener, der VAR den», sier jeg og skotter bak ryggen. Bananer farvel. Får skeie ut med to neste år i stedet.

«Vi går fremover i feltet, der er det mindre rykkete sykling». Ordene tilhører en fyr fra Kløfta IL. Han vil ha med seg laget sitt fremover. Siden han høres ut som han har peiling og jeg er under opplæring, legger jeg meg på hjul. Og, han har rett. Det ER jevnere tempo her inne i feltet. Takk, mann fra Kløfta!

Hører sirener. En ambulanse kommer kjørende med blålys. Det har vært en velt. Håper alt har gått OK. Får meg til å innse at dette ikke er helt ufarlige greier.

Etter drøye 60 kilometer begynner jeg å merke kjøret. Har ikke direkte vondt, men absolutt ubehagelig. Stian er borte. Selv er jeg sånn noenlunde til stede.
Ser på klokken. Ligger an til å ta meg inn på 2.27. Dette er jo storveis! Over 15 minutter under mitt uttalte mål. Henger meg på nr 482. Han virker sterk. 70 kilometer passert. Får med meg et skilt som viser at vi er på Fjell. Her har jeg hatt min gamle golf på reparasjon for lenge, lenge siden. Smiler litt ved tanken. Forsøker å komme på hva mekanikeren heter, men må gi opp.

Så er vi ute på E6. Kun få kilometer igjen. Jeg kjenner meg ovenpå og gir gass. Lang, seig bakke i sikte. Gjør meg ingenting. Jeg er kongen. Enser knapt at bilene suser forbi i 80, der jeg flyter av gårde som en Niki Lauda i veiskulderen. Svinger av fra E6. Opp den siste lange bakken med en stigning på 15 prosent. Tar igjen en fyr som yppet seg i starten av bakken. Puls oppe i 175. Glad det snart er over nå. Passerer 2.29. Vil gjerne komme under 2.30 og drar på det siste jeg har.

Siste sving inn mot mål. Tempoet senkes som seg hør og bør. «Der går Sigurd Sollien i mål på 2:29.27. Enebakk rundt har sikkert vært den mest eksotiske opplevelsen han har vært med på en stund», sier speaker. Jeg humrer i det svette skjegget mitt og tenker at dette har vært en bra dag. En veldig bra dag. 16 minutter under skjema.
Legger jeg så til at Stian kom i mål på rundt 2:32 og Jan på 2:38, så skulle mye være sagt.

«I’ll be back. 2:19.27 i 2012. Enebakk, vi sees!”.

Sigurd

Nå er det kun dager igjen til sesongens første prøvelse.

- Enebakk rundt, ja der er det høyt nivå, asså.

- Du skal være med DER.

Ordene tilhører min bror, Endre, og falt tidligere i vår. Han er 16 år eldre enn meg og har syklet mye. Blant annet Trondheim-Oslo på om lag 18 timer. Har aldri slått ham i noe som helst. Nærmest var jeg i sentrumsløpet en gang for lenge siden. Han løp på 35,27. Jeg hadde 37.53. Sykling har vi aldri konkurrert i. Vi har vel aldri syklet sammen heller, tror jeg. Debuten kunne ha skjedd for et par uker siden. Vi hadde avtalt en tur i begynnelsen av påsken. Klokken 18.23 kvelden før avtalt tur, ringer telefonen:

- Du, jeg tror jeg må droppe syklingen i morgen. Har fått vondt i kneet.

Så da ble det trening uten bror i stedet. 57 kilometer på 2,14 timer. Rolig langkjøring fra Kjelsås til Haugerud, videre til Ingierstrand via Bøler. Deretter Svartskog og retur Kjelsås igjen, via Lambertseter. Fine naturopplevelser og hyggelig selskap med treningskamerat Stig.
Enda bedre ble turen, da jeg fikk følgende kommentar fra treningspartneren min:

- Tusen takk for en fin tur og takk for at du tok luven fra min Dura gruppe (y).

Stig hadde nemlig oppgradert sin Trek Madone med nytt gir og gledet seg til å vise meg det. Dessverre (for hans del) hadde jeg gått på en smell i Italia og fått en BMC med SRAM RED inn i sykkelstallen min. Hvilken timing! Jeg strålte som en sol resten av turen og når Stig var fyllesjuk i tillegg, da var dagen virkelig gjort. For min del.

Men, tilbake til sesongens første ritt, Enebakk rundt. Starter klokka 10:25 og støtteapparatet mitt, procyling.no, mener jeg bør være god for en tid på 2,45. Det vil si rundt 30 kilometer i timen. Det burde være innen rekkevidde, da det enste jeg har å sammenlikne med er Kongsvinger-rittet i fjor. Mitt foreløpig første og eneste landeveisritt så langt. De 95 kilometerne «gikk unna» på 3,13 som gir en snittfart på 29 km/t. Funksjonærene ble riktig glade for å se meg, husker jeg. Trodde ett øyeblikk grunnen var at selveste Sigurd Sollien, den joviale, folkekjære, hyggelige programlederen hadde beæret Kongsvinger-traktene med et besøk. Ved nærmere ettertanke skyltes nok det gode humøret heller at de gledet seg til å komme seg hjem til mor og ferdig middag, etter en lang dag som frivillig i hustrige Hedmark en kald junidag i 2010. Hadde det ikke vært for den joviale, folkekjære og hyggelige programlederen, hadde de fått mat en time tidligere. Men, jeg kom ikke SIST i alle fall. Så vidt jeg husker var det noen som brøt.

Siden den gang har jeg sikkert fått noen hundre mil ekstra på sadelen, samt at jeg har trent relativt godt med styrke på vårparten. Ledet med kyndig hånd av trener Øyvind har jeg svettet meg gjennom markløft og knebøy en gang i uka siden nyttår. Fikk en kick-start på sesongen i begynnelsen av april med 45 mil i strålende solskinn i Italia og har siden det fortsatt den gode treningen. Men, er det godt nok til en hederlig plassering i Enebakk rundt? Neppe! Er jo en skikkelig sykkelnovise med kun to års erfaring. Hadde en god gjennomkjøring i dag, hvor jeg la Stockholm for mine føtter. 54,12 km, 1:49,39 og 29,6 km i timen. Legger jeg da til at snittpulsen var på 143, så skulle det meste være sagt.

- Enebakk, her kommer jeg!

ps! Idrettsklubben HERO arrangerer Enebakk rundt for 41. gang. Rittet starter 1. mai klokka 09.00. Møt opp og hei på Sigurd Sollien og alle de andre deltakerne!