
TØFF I TRYNET: Sigurd Sollien er ikke spesielt glad i parkeringsvakter, men likevel mottar han bøter på strak arm. I fantasiens verden, derimot...
Våknet opp søndag morgen rundt klokka halv sju til strålende solskinn. Selv om temperaturen viste november 2011-nivå med rundt 1 plussgrad, var det meldt opp til 8 varme senere på dagen. Med andre ord: Perfekte forhold for en sykkeltur.
Hadde en halvveis avtale med noen folk om å møte dem i Lillestrøm klokka 08:00, for en rolig langkjøringsøkt. Som vanlig surra jeg godt rundt også denne morgenen og før jeg visste ordet av det, viste uret 07:54 og jeg hadde ennå ikke startet motoren. Å kjøre fra Kjelsås til Lillestrøm på 6 minutter er noe bortimot en umulighet og jeg SMS´et kontakten min (la oss kalle henne Kristina) om at jeg ville dukke opp 10 minutter etter skjema.
Klokka 08:12 svinger jeg inn paradegata på Lillestrøm og ser samtidig 10 syklister skli avgårde i motsatt retning. «Tipper det var gruppa mi», tenkte Sollien og det hadde han jammen rett i. Dermed var det bare å belage seg på en solo-tur.
«Hvor lenge trenger jeg parkering, da? Holder vel med to timer», tenkte Sollien videre, før han puttet 30 kroner på parkeringsautomaten og la i vei i retning Bjørkelangen.
Så legger jeg ham i bakken og sparker ham i fjeset.
37 kilometer viste skiltet at det var dit, så helt frem ville jeg ikke komme. Med mindre jeg ønsket å gjøre «Park Nordic» enda rikere enn det de er fra før.
Dette var jomfruturen min på sykkel i dette området og en fin sykkelvei gjorde starten riktig så fin. Siden jeg også hadde glemt hjelm, kjentes det ekstra riktig å benytte veien langs siden. Etter omlag 8 kilometer kommer Fetsund til syne. Ruller over en bro. Under oss driver Glomma gjennom nok et fylke på vei til sin endestasjon i Østfold. Det er fint nå og riktig så vakkert i «vårværet» Noen flott beliggende leiligheter troner på en høyde med fin utsikt mot Norges lengste elv. «Lurer på hva de går for per kvadratmeter?», undrer jeg i forbifarten.
Så er det slutt på sykkelveien og vi må ut i trafikken. Heldigvis er det få biler ute på denne tiden av døgnet, og de som er ute, kjører med fornuft. Med unntak av en
idiot av en sjåfør som kommer mot meg i mitt felt og foretar en forbikjøring av en annen bil, akkurat idet han passerer meg. Sikkert en meters klaring, men ikke noe særlig mer. Men, det gikk så fort at jeg ikke rakk å bli redd. Tenkte i stedet at dersom han hadde truffet meg, så hadde jeg ikke kjent en dritt, likevel. Og, det hadde neppe hjulpet særlig med hjelm heller. Men, jeg rakk i hvert fall å vise tommelen opp. Håper han så den. Hyggeligere å få en tommel enn en finger, renker jeg, og de fleste skjønner tegninga likevel.
Mange grantrær og noen små «sidevann» senere, er sykkelen min og jeg fremme i Aurskog. Tenker et lite øyeblikk på å lete opp huset til gamlesjefen min i TVNorge, Eivind, for så invitere meg selv på kaffe, men lar det være. Har ikke sjekket klokka, men har nok sikkert brukt opp mot en time hit. Det vil si at jeg har en time igjen av parkeringen. Ingen tid å miste. Har ikke lyst til at sykkelturen skal bli så dyr.
Holder jevnt tempo hjemover, selv om lårene begynner å merke «kjøret». Et skilt viser «Fetsund 19 km». Akkurat der og da synes jeg det
høres langt ut.
Men, brått er vi i tettstedet med det ikke altfor sexy navnet Fetsund igjen, og gjør oss klar for siste etappen mot Lillestrøm. Drar på litt ekstra når Norges 10. største by troner i horisonten. Begynner for alvor å tenke på parkeringsvakter som ligger på lur med provisjon i blikket. Kommer til en rundkjøring , men følger sykkelveien under den. Synes jeg ser et
skilt med Lillestrøm til venstre, men er ikke helt sikker og sykler rett fram i stedet. Dumt. Skjønner snart at jeg ikke har valgt den raskeste veien, da jeg havner inni Lillestrøm sentrum. Tiden går, men jeg velger å ikke sjekke mobilen som ligger i lomma. Kjenner at jeg har dårlig tid nå. Der ser jeg stasjonen, men akk: Jeg er på feil siden av sporet. Roter enda litt, før jeg ser parkeringsplassen foran meg. Og, selvfølgelig, en vakt som er i ferd med å ta bilder av doningen. Jeg roper til ham, men han snur seg ikke.
Pussig. Not. Han er nok blitt ropt til før. Og, etter. Mye ropt etter, vil jeg tro. Med sur tone. Det er da jeg kommer med den ganske så dårlige unnskyldningen om at jeg
hadde falt av sykkelen og derfor var 18 minutter for sent ute. Prøver å beholde roen, men kjenner at dette ikke kommer til å gå. Han har meldt det inn til sentralen og det er da jeg kaster meg over ham og tar kvelertak. Så legger jeg ham i bakken og sparker ham i fjeset.
Neida, jeg bare drømmer. Det jeg gjør er å krølle sammen boten og smelle igjen døra, mens parkeringsvakten, la oss kalle ham Mohammed, vandrer bort og inn i neste etappe av livet sitt. I det jeg kjører ut fra parkeringsplassen ser jeg «Mohammed» og to kolleger sitte og slappe av på noen solstoler ved sin tilårskomne bil, mens de venter på neste offer, nestemann som putter på for lite penger, fordi han synes det er for dyrt å parkere bilen sin i Lillestrøm en tidlig søndag.
«Det lønner seg ikke å være gjerrig, Sigurd», tenker jeg i det jeg kjører inn i Rælingen-tunnellen og priser meg lykkelig over at bilen som sneiet meg med en meters klaring, gjorde nettopp det.
Sigurd


















