
LIVET SMILER: Sigurd Sollien ligger ikke på latsiden, selv om ungene skråler på lekeplassen og isen ligger på Edsviken.
Hvorfor skinner sola, eventuelt regnbuen på noen, mens andre aldri ser den på grunn av dørstokkmila? Hvorfor måler noen kalorier på brevvekt foran hvert måltid, men likevel ikke opplever framgang – mens andre forsyner seg både to og tre ganger av kakefatet? Sitter Sigurd Sollien på disse svarene? Her er i hvert fall hans reiseblogg fra Stockholm:
Da var man på en slags treningsleir i Stockholm igjen, da. Med base i sjette etasje, i en blokk fra 70-tallet, i en kommune som har valgt å kalle seg Sollentuna. Fra denne blokken, i sjette etasje, kan jeg velge mellom flere ting å se på: En annen blokk fra sytti-tallet, flytoget som dundrer forbi på vei til Arlanda, eller jeg kan titte ned på lekeplassen. Der hyles det fra unger fra sikkert 50 nasjoner. Minst.
Ikke alle nasjonene på en gang, kanskje, selv om det av og til høres sånn ut. Er man fra stille og fredelige, til tider kjedelige - Kjelsås - så skal det ikke så mye til før det høres ut som om det hyles fra mer enn 50 nasjoner. Arabisk, tyrkisk, spansk eller en blanding av alle disse: Gebrokkent svensk. Egentlig minner dette området meg litt om Benidorm. Får alltid lyst til å vrenge av meg klærne, hive på meg løpeshortsen og ta en løpetur på stranden når jeg kommer hit på besøk..
Selv nå, når det er to minus ute og sur nordavind får jeg lyst til det. Men, siden jeg da ville, om ikke dödd, så i hvert fall blitt relativt stivfrossen, bytter jeg ut løpeshorts med ull under og tighte tights over. Og, siden det heller ikke er noen strand rett utenfor høyblokka, så velger jeg heller en trasé langs den vakre Edsviken, sørover, i retning Stockholm. Med piggene ute tilbakelegger jeg først 3.300 skritt med isbelagt fortau (ja, jeg tror jeg fikk med meg hvert eneste skritt uten å snuble, verken i snökanter eller i tellinga). Deretter går ferden videre på mer eller mindre hardpakket snødekke, på en sti langs Edsviken. Der ute på viken tester noen svensker skøyteisen, mens jeg tenker at DET hadde ikke jeg turt.
Flere treningstips om vinteren: Les mer her!
- Vel, folk får gjøre som de vil, tenker jeg så, og konsentrerer meg deretter om å ikke snuble i de litt for store piggskoene mine.
Ikke at de er SÅ store at jeg snubler i dem, men jeg skal innrömme at jeg synes de ser litt dumme ut når de er så store. Passer liksom ikke helt til resten av kroppen min. Tror jeg var litt eksaltert da jeg kjøpte dem. Sikkert derfor jeg bommet litt. Men, du verden så fint det er å ha pigger nå på vinteren. Når jeg passerer folk så velger jeg den glatteste trassen, for liksom å fortelle dem:
- Se, så fine pigger jeg har under skoene mine!
Så møter jeg en kar som går og triller terrengsykkelen sin.
- Hvorfor sykler han ikke i stedet, undres jeg. Kan han ha ”punga”? Lurer på om han tenker at jeg tenker på det?
Så er jeg halveis. Et høyt gjerde med en port, forteller meg at jeg har kommet til Solna kommune. Jeg snur. På veien hjem møter jeg to andre joggere som hilser blidt. Jeg hilser tilbake. Vet aldri helt om jeg skal hilse först, eller vente på at han andre eventuelt skal hilse först og så kan jeg hilse tilbake. Som regel venter jeg og ser. Egentlig burde jeg bli flinkere til å hilse først for jeg blir jo alltid glad når noen hilser på meg først.
Så passerer jeg mannen med sykkel en gang til og denne gangen er jeg for sliten til å tenke over om han har punktert, eller ikke. Endelig er jeg ute på asfalten igjen. Nå velger jeg å ikke ta de mest isete partiene. Løper midt i veien der det er bart. Tungt nå. Begynner å telle skritt igjen. Kommer til 1000 før jeg er på toppen av bakken. Så er det nedover siste strekningen. Like för mållinjen, møter jeg forsyne meg sykkelvennen min igjen. Denne gangen er det han som passerer meg. På sykkel. Han hadde ikke punktert. Så fint, tenker jeg, før jeg begynner å rote i lommen etter husnøkkelen og tenker på hva jeg skal spise til frokost etter at jeg har badet. I badekaret.
Sigurd
Tilbake til hemmeligheten. Under lunsj med herr Sollien, uttalte han følgende: “Før kjente jeg på sideflesket etter hver økt, for å kjenne om det minket. Nå spiser jeg det jeg har lyst til, og trives bedre med det.” Da blir det vel aldri feil med pommes frites og blåskjell til lunsj på en helt vanlig torsdag, heller?
Som Sigurd pleier å si: “En dag uten trening, er en dag uten mening”. Men innimellom det, skal man leve litt også! God treningsvinter!












