TØFF I TRYNET: Sigurd Sollien er ikke spesielt glad i parkeringsvakter, men likevel mottar han bøter på strak arm. I fantasiens verden, derimot...

Våknet opp søndag morgen rundt klokka halv sju til strålende solskinn. Selv om temperaturen viste november 2011-nivå med rundt 1 plussgrad, var det meldt opp til 8 varme senere på dagen. Med andre ord: Perfekte forhold for en sykkeltur.

Hadde en halvveis avtale med noen folk om å møte dem i Lillestrøm klokka 08:00, for en rolig langkjøringsøkt. Som vanlig surra jeg godt rundt også denne morgenen og før jeg visste ordet av det, viste uret 07:54 og jeg hadde ennå ikke startet motoren. Å kjøre fra Kjelsås til Lillestrøm på 6 minutter er noe bortimot en umulighet og jeg SMS´et kontakten min (la oss kalle henne Kristina) om at jeg ville dukke opp 10 minutter etter skjema.

Klokka 08:12 svinger jeg inn paradegata på Lillestrøm og ser samtidig 10 syklister skli avgårde i motsatt retning. «Tipper det var gruppa mi», tenkte Sollien og det hadde han jammen rett i. Dermed var det bare å belage seg på en solo-tur.

«Hvor lenge trenger jeg parkering, da? Holder vel med to timer», tenkte Sollien videre, før han puttet 30 kroner på parkeringsautomaten og la i vei i retning Bjørkelangen.

Så legger jeg ham i bakken og sparker ham i fjeset.

37 kilometer viste skiltet at det var dit, så helt frem ville jeg ikke komme. Med mindre jeg ønsket å gjøre «Park Nordic» enda rikere enn det de er fra før.

Dette var jomfruturen min på sykkel i dette området og en fin sykkelvei gjorde starten riktig så fin. Siden jeg også hadde glemt hjelm, kjentes det ekstra riktig å benytte veien langs siden. Etter omlag 8 kilometer kommer Fetsund til syne. Ruller over en bro. Under oss driver Glomma gjennom nok et fylke på vei til sin endestasjon i Østfold. Det er fint nå og riktig så vakkert i «vårværet» Noen flott beliggende leiligheter troner på en høyde med fin utsikt mot Norges lengste elv. «Lurer på hva de går for per kvadratmeter?», undrer jeg i forbifarten.

Så er det slutt på sykkelveien og vi må ut i trafikken. Heldigvis er det få biler ute på denne tiden av døgnet, og de som er ute, kjører med fornuft.  Med unntak av en
idiot av en sjåfør som kommer mot meg i mitt felt og foretar en forbikjøring av en annen bil, akkurat idet han passerer meg. Sikkert en meters klaring, men ikke noe særlig mer. Men, det gikk så fort at jeg ikke rakk å bli redd. Tenkte i stedet at dersom han hadde truffet meg, så hadde jeg ikke kjent en dritt, likevel. Og, det hadde neppe hjulpet særlig med hjelm heller. Men, jeg rakk i hvert fall å vise tommelen opp. Håper han så den. Hyggeligere å få en tommel enn en finger, renker jeg, og de fleste skjønner tegninga likevel.

Mange grantrær og noen små «sidevann» senere, er sykkelen min og jeg fremme i Aurskog. Tenker et lite øyeblikk på å lete opp huset til gamlesjefen min i TVNorge, Eivind, for så invitere meg selv på kaffe, men lar det være. Har ikke sjekket klokka, men har nok sikkert brukt opp mot en time hit. Det vil si at jeg har en time igjen av parkeringen. Ingen tid å miste. Har ikke lyst til at sykkelturen skal bli så dyr.

BJØRKELANGEN: Det var i dette området Sigurd Sollien la ut på sin nær famøse sykkeltur.

Holder jevnt tempo hjemover, selv om lårene begynner å merke «kjøret». Et skilt viser «Fetsund 19 km». Akkurat der og da synes jeg det
høres langt ut.

Men, brått er vi i tettstedet med det ikke altfor sexy navnet Fetsund igjen, og gjør oss klar for siste etappen mot Lillestrøm. Drar på litt ekstra når Norges 10. største by troner i horisonten. Begynner for alvor å tenke på parkeringsvakter som ligger på lur med provisjon i blikket. Kommer til en rundkjøring , men følger sykkelveien under den. Synes jeg ser et
skilt med Lillestrøm til venstre, men er ikke helt sikker og sykler rett fram i stedet. Dumt. Skjønner snart at jeg ikke har valgt den raskeste veien, da jeg havner inni Lillestrøm sentrum. Tiden går, men jeg velger å ikke sjekke mobilen som ligger i lomma. Kjenner at jeg har dårlig tid nå. Der ser jeg stasjonen, men akk: Jeg er på feil siden av sporet. Roter enda litt, før jeg  ser parkeringsplassen foran meg. Og, selvfølgelig, en vakt som er i ferd med å ta bilder av doningen. Jeg roper til ham, men han snur seg ikke.

Pussig. Not. Han er nok blitt ropt til før. Og, etter. Mye ropt etter, vil jeg tro. Med sur tone. Det er da jeg kommer med den ganske så dårlige unnskyldningen om at jeg
hadde falt av sykkelen og derfor var 18 minutter for sent ute. Prøver å beholde roen, men kjenner at dette ikke kommer til å gå. Han har meldt det inn til sentralen og det er da jeg kaster meg over ham og tar kvelertak. Så legger jeg ham i bakken og sparker ham i fjeset.

Neida, jeg bare drømmer. Det jeg gjør er å krølle sammen boten og smelle igjen døra, mens parkeringsvakten, la oss kalle ham Mohammed, vandrer bort og inn i neste etappe av livet sitt. I det jeg kjører ut fra parkeringsplassen ser jeg «Mohammed» og to kolleger sitte og slappe av på noen solstoler ved sin tilårskomne bil, mens de venter på neste offer, nestemann som putter på for lite penger, fordi han synes det er for dyrt å parkere bilen sin i Lillestrøm en tidlig søndag.

«Det lønner seg ikke å være gjerrig, Sigurd», tenker jeg i det jeg kjører inn i Rælingen-tunnellen og priser meg lykkelig over at bilen som sneiet meg med en meters klaring, gjorde nettopp det.

Sigurd

 

Da var vi på plass i Belgia (like ved grensen til Frankrike) for å delta i amatørutgaven i Paris-Roubaix som arrangeres hvert år. Dette amatørrittet er noe kortere enn det proffene utsettes for, men 150 kilometer landevei, hvorav 36 av dem på til dels ilter brostein, gjør det til en aldri så liten manndomsprøve. Har gledet meg i 2 uker og fikk min første prøvetur på brostein i går.

- Den brosteinen der er bare peanøtter, kvitret reiseleder Dag Otto Lauritzen på sin sjarmerende Grimstad-dialekt, mens jeg forsøkte å holde bakhjulet hans.

Deretter fortsetter han med historier om folk som hadde knekt både det ene og det andre, mens de kjempet mot den forbannede brosteien – og tapte!

 - Sjøl knakk æ lillefingeren da æ sykla rittet en gang og brakk han på plass igjen etterpå, fortsatte Norges kanskje hyggeligste machomann.

 Som Kristian Ødegård (tidligere programleder i «Skal vi danse», «Nissene på låven» og «Påskenøttene» til TV 2), en annen av turkamaratene mine sa:

- Dag Otto er så maskulin at han kan tillate seg å vise sine feminine sider

 Basert på disse skrekkhistoriene, begynte jeg der og da å grue meg litt til de 19 partiene med brostein som jeg (sammen med tusenvis av andre) skal forsere rittdagen. Siden jeg er flink til å se for meg skrekkscenarier, var det ikke noe problem å male opp et bilde der Sollien ligger underst i en haug med franskmenn, alle med defekte kragebein.

MASKULIN? Kristian Ødegård mener Dag Otto Lauritzen er så maskulin at han kan vise fram sine feminine sider.

Men, som min bror, eks-løyntnanten, og også en mann med smerteterskel på nivå med Dag Otto, pleier å si:

 - Kragebein kan leges, det kan IKKE karbon.

 For en som, derimot, ikke har så høy smerteterskel, vil jeg nok forsøke å falle oppå sykkelen. Gjerne på en seng av franskmenn.

 - Dag Otto er så maskulin at han kan tillate seg å vise sine feminine sider

Under forberedelsene våre har vi base på et deilig hotell som heter Messeyne, beliggende i den belgiske byen Kortrijk.

Utenfor rommet mitt ser jeg pro-bussen til Sky-laget, som er her for å delta i en annen klassiker: Flandern rundt. Noe annet som også gjør meg glad her i Belgia, er å se hvor nøye de er med omgivelsene sine: Hvor velstelte og pent klippet hekker og hager er. Hvordan byarkitektene har tenkt (i motsetning til i de fleste norske byer) på at det er fint med blomster og grønne lunger i rundkjøringer og veikryss. De er opptatt av estetikk og det gjør også noe med oss som bruker omgivelsene. For eksempel er det mindre lystbetont å kaste fra seg tyggegummipapair her (for de som driver med slikt) enn i et byrom der det ser sjuskete og litt lurvete ut,  Så hit vil jeg anbefale Oslos politikere å reise på studiereise for å se hvordan det kan gjøres.

Tilbake til sykkel:

Som et ledd i forberedelsene til det forestående rittet, fikk vi i dag trent opp balanseevnene våre. Noe som kan komme godt med når vi snart skal danse oss bortover brosteinen på racersykkel.

PÅ HJUL: Dag Otto, Sigurd og resten av følget tester syklene i hjertet av Kortrijk.

En innføring i sporten – sykkelpolo – sto på agendaen. Eller fattigmannspolo, som man også kan kalle det. Det foregår på følgende måte: To lag spiller mot hverandre og det laget som først putter fem mål vinner.

Redskapet vi spiller med er av plast og minner om en krokketkølle, bare at den er mye lettere. Naturlig nok, siden den er av plast og ikke av tre. Kommer du ned i bakken med foten, må du bort til en kjegle og dunke kølla i den, før du kan spille videre. Syklene som brukes er svært så behagelige med smalt styre og uten gir. (Et øyeblikk tenkte jeg tanken på å sykle Paris-Roubaix på en sånn en, men bare for et øyeblikk).

Det var i alle fall veldig morsomt å prøve denne litt uortodokse sporten, selv om laget mitt tapte til slutt. At jeg i det hele tatt scoret et mål, står for meg som et mirakel, da jeg anser meg selv som negativt mannskap når jeg har med ball å gjøre. Med negativt mannskap, mener jeg at det laget jeg spiller for burde hatt en ekstra spiller, som en kompensasjon for at jeg får delta. Så dårlig er jeg med ball. Dag Otto ble for øvrig toppscorer med 3 mål og bidro til at det beste laget vant. En gang vinner, alltid vinner.

Det som gjenstår nå er at vi skal få preppet syklene våre med blant annet tjukkere hjul, samt brosteins-trening, før vi legger ut på eventyret om noen dager.

Fortsettelse følger…

Sigurd

SETEKLAR: Sigurd Sollien fikk en god ide i midten av februar...

I år har jeg forsøkt meg som vintersyklist. Det har gått … sånn passe.

Fremkomstmiddelet har vært en Everest Climber som kom inn i livet mitt for sikkert mer enn 10 år siden. Den er grønn, ganske rusten, men relativt brukbar for det. Har oppgradert den med et par solide piggdekk, men foruten det er det standardutrustningen som gjelder.

Vet ikke helt hvor mye lenger den holder. Det er jo litt sånn med sykler som det er med kroppene våre: Man merker ikke at irritasjoner og betennelser ligger der og godgjør seg, før de slår ut i full blomst. Og, før kroppen – eller i sykkelens tilfelle; ramma, plutselig ramler sammen.

Nå er det kanskje litt koko å sammenlikne en cyclocross med en stisykkel…

Så, det var altså da jeg tenkte at det jo kunne vært fint å få testet et par sykler nå, sånn at jeg har det klart til neste vinter: «Hvis om atte, dersom atte» min gamle traver bestemmer seg for å takke for seg. Jeg ringte så redaktøren i procycling.no, den lange og sindige Jarle Fredagsvik.

- Har kanskje noen kontakter. De importerer Argon 18, sa Jarle.

- Kult, sa jeg.

– Og så kan jeg ringe Stian på Merida og låne en sykkel der.

Som sagt, så gjort. Noen dager senere tropper vi opp i Hedmarksgata for å besøke Argon-folka.. Må innrømme at jeg lurer på hva slags bedrift som skjuler seg innenfor disse veggene inne i denne relativt triste murbygningen på østkanten av Oslo. En anonym ringeklokke forteller heller ingenting og Jarle ringer på den smarte telefonen sin.

RAMME ALVOR: Sigurd ble tatt godt imot i lokalene til Argon 18 i Oslos østkant.

– Noen hjemme?

Vi rusler oppover og banker på en anonym dør. Kunne lett vært en illegal poker-klubb eller noen annet illegalt i dette huset, tenker jeg, idet døren åpner seg og en lett skjeggete fyr ønsker oss velkommen.

Han framstår ikke akkurat som toppsyklist ved første øyekast, men det gjør sikkert ikke undertegnede heller. Men, design, det har han peiling på. Vi kommer inn i et svartmalt rom med pokaler på den ene veggen og sykler både her og der. Syklene matcher veggene perfekt med sine svart/hvite kropper.

Vi kommer inn i et annet rom, også svart, hvor en annen fyr holder på med en sykkel (mekker, altså…). Han mistenker jeg for å ha syklet mer og fortere enn fyren som tok i mot oss. Dette viser seg å stemme, for Emil Unaas ble nummer 38 i Universiaden i 2011.

Universiaden er verdens nest største arrangement (etter sommer-OL) med 12000 deltakere i 2011. Man kan vel kalle det for «Olympiske leker for Studenter», der deltakerne kombinerer toppidrett og studier. Etter hvert får jeg med meg at Espen og Emil har drevet i dekkbransjen siden 2008 og levert høykvalitetshjul til drevne syklister.

Nå satser de på sykler også, og har fra i år agenturet på Argon 18 og Cyfac. Etter en times hyggelig passiar (og drømmer om en ny sykkel i svart og hvitt), forlater vi brødrene med en låne-cyclocross under armen. Jeg kjenner jeg er imponert over folk som satser sparepengene sine? På å importere sykler og håper de lykkes i bøtter og spann.

Noen dager senere stiller Stian Sport opp med enn fulldempet stisykkel og yr av glede kjører jeg avgårde inn i Maridalen med to sykler i bagasjerommet.

Nå er det kanskje litt koko å sammenlikne en cyclocross med en stisykkel, men jeg finner ganske snart min favoritt: Stisykkelen. For det første er det veldig komfortabelt med en fulldemper (føles nesten som om jeg svever) og sittestillingen er perfekt. Den reagerer kontant på tråkket og det eneste minuset jeg kan finne er at demperen bak ikke alltid fungerer 100 prosent og at den slurer på enkelte av girene. Høyst sannsynlig er dette saker som kan justeres.

CYCLO-SIGURD: Denne sykkelen bør kunne takle vinterforholdene godt med piggdekk. Sigurd var likevel ikke heeeeelt fornøyd.

Cyclocrosssen kommer best ut på design. Synes den er lekker i fargene og det er synd og skam at jeg ikke har matchende sykkeltøy. Minuset ved denne sykkelen er at jeg finner den litt treig i frasparket og den slurer mer enn Meridaen på girene (dette siste kan sikkert også justeres av de som kan sånt).

I dag har jeg for øvrig innledet sykkelsesongen uten pigger. Fikk 38 kilometer med en snittfart på i underkant av 25 kilometer i timen. Syklet langs riksvei 4 til Slattum, videre mot Nittedal kirke, til høyre (for de som er lokalkjent) mot Hellerudsletta og opp forbi landemerket Morten´s kro, før ferden gikk langs riksvei 4 igjen tilbake til Kjelsås.

Helt underbart var det!

Nå gleder jeg meg stort til sesongens første virkelige utfordring: Den går av stabelen neste søndag og heter Paris-Roubaix også kalt «Helvete i nord». Skal riktignok delta i amatørutgaven, men 148 kilometer, hvorav 21 prosent av disse foregår på brostein, gjør at jeg skal være glad bare jeg fullfører. Det lengste jeg har syklet noen gang før er 110 kilometer og det var i løpet av en hel dag på fin asfalt i Italia.

Så dette tror jeg blir et stort eventyr – på alle måter.

God trening til dere alle!

Sigurd

PS! Se flere bilder under artikkelen!

CRUISING: Sigurd følte seg helt konge på stisykkelen fra Merida!

LEKKER: Denne cyclocrossvarianten fra Cyfac testet Sigurd ut i Maridalen.

EN GOD NUMMER EN: Denne stisykkelen fra Merida var den Sigurd likte aller best.

TØFF I BUKKEN: Sigurd forsøker å få det beste ut av Cyfac-modellen.

LIVET SMILER: Sigurd Sollien ligger ikke på latsiden, selv om ungene skråler på lekeplassen og isen ligger på Edsviken.

Hvorfor skinner sola, eventuelt regnbuen på noen, mens andre aldri ser den på grunn av dørstokkmila? Hvorfor måler noen kalorier på brevvekt foran hvert måltid, men likevel ikke opplever framgang – mens andre forsyner seg både to og tre ganger av kakefatet? Sitter Sigurd Sollien på disse svarene? Her er i hvert fall hans reiseblogg fra Stockholm:

Da var man på en slags treningsleir i Stockholm igjen, da. Med base i sjette etasje,  i en blokk fra 70-tallet,  i en kommune som har valgt å kalle seg Sollentuna. Fra denne blokken, i sjette etasje, kan jeg velge mellom flere ting å se på: En annen blokk fra sytti-tallet, flytoget som dundrer forbi på vei til Arlanda, eller jeg kan titte ned på lekeplassen.  Der hyles det fra unger fra sikkert 50 nasjoner. Minst.

Ikke alle nasjonene på en gang, kanskje, selv om det av og til høres sånn ut. Er man fra stille og fredelige, til tider kjedelige  -  Kjelsås -  så skal det ikke så mye til før det høres ut som om det hyles fra mer enn 50 nasjoner. Arabisk, tyrkisk, spansk eller en blanding av alle disse: Gebrokkent svensk. Egentlig minner dette området meg litt om Benidorm. Får alltid lyst til å vrenge av meg klærne,  hive på meg løpeshortsen og ta en løpetur på stranden når jeg kommer hit på besøk..

Selv nå, når det er to minus ute og sur nordavind får jeg lyst til det. Men, siden jeg da ville, om ikke dödd, så i hvert fall blitt relativt stivfrossen, bytter jeg ut løpeshorts med ull under og tighte tights over. Og, siden det heller ikke er noen strand rett utenfor høyblokka, så velger jeg heller en trasé langs den vakre Edsviken, sørover, i retning Stockholm. Med piggene ute tilbakelegger jeg først 3.300 skritt med isbelagt fortau (ja, jeg tror jeg fikk med meg hvert eneste skritt uten å snuble, verken i snökanter eller i tellinga). Deretter går ferden videre på mer eller mindre hardpakket snødekke, på en sti langs Edsviken. Der ute på viken tester noen svensker skøyteisen, mens jeg tenker at DET hadde ikke jeg turt.

Flere treningstips om vinteren: Les mer her!

- Vel, folk får gjøre som de vil, tenker jeg så, og konsentrerer meg deretter om å ikke snuble i de litt for store piggskoene mine.

Ikke at de er SÅ store at jeg snubler i dem, men jeg skal innrömme at jeg synes de ser litt dumme ut når de er så store. Passer liksom ikke helt til resten av kroppen min. Tror jeg var litt eksaltert da jeg kjøpte dem. Sikkert derfor jeg bommet litt. Men, du verden så fint det er å ha pigger nå på vinteren. Når jeg passerer folk så velger jeg  den glatteste trassen, for liksom å fortelle dem:

- Se, så fine pigger jeg har under skoene mine!

Så møter jeg en kar som går og triller terrengsykkelen sin.

- Hvorfor sykler han ikke i stedet, undres jeg. Kan han ha ”punga”? Lurer på om han tenker at jeg tenker på det?

Så er jeg halveis. Et høyt gjerde med en port, forteller meg at jeg har kommet til Solna kommune. Jeg snur. På veien hjem møter jeg to andre joggere som hilser blidt. Jeg hilser tilbake. Vet aldri helt om jeg skal hilse först, eller vente på at han andre eventuelt skal hilse först og så kan jeg hilse tilbake. Som regel venter jeg og ser. Egentlig burde jeg bli flinkere til å hilse først for jeg blir jo alltid glad når noen hilser på meg først.

Så passerer jeg mannen med sykkel en gang til og denne gangen er jeg for sliten til å tenke over om han har punktert, eller ikke. Endelig er jeg ute på asfalten igjen. Nå velger jeg å ikke ta de mest isete partiene. Løper midt i veien der det er bart. Tungt nå. Begynner å telle skritt igjen. Kommer til 1000 før jeg er på toppen av bakken. Så er det nedover siste strekningen. Like för mållinjen,  møter jeg forsyne meg sykkelvennen min igjen. Denne gangen er det han som passerer meg. På sykkel. Han hadde ikke punktert. Så fint, tenker jeg, før jeg begynner å rote i lommen etter husnøkkelen og tenker på hva jeg skal spise til frokost etter at jeg har badet. I badekaret.

Sigurd

Tilbake til hemmeligheten. Under lunsj med herr Sollien, uttalte han følgende: “Før kjente jeg på sideflesket etter hver økt, for å kjenne om det minket. Nå spiser jeg det jeg har lyst til, og trives bedre med det.” Da blir det vel aldri feil med pommes frites og blåskjell til lunsj på en helt vanlig torsdag, heller?

Som Sigurd pleier å si: “En dag uten trening, er en dag uten mening”. Men innimellom det, skal man leve litt også! God treningsvinter!

24-TIMERSUTØVEREN: Tar han juleferie med god samvittighet? Neppe. Ifølge Sigurd Sollien er "en dag uten trening, en dag uten mening". Men litt julefri skal man vel unne seg også?

Med dette førjulseposet tar procycling.no-blogger Sigurd Sollien juleferie!

Synges eller nynnes :

«Nå har vi vaska golvet og vi har børi ved og vi har sett opp fuggelband og vi har pynte tre..»

Vi skriver 10 desember i dag. Det er lørdag og vi har IKKE vaska golvet ( Hybelkaninene vokser for hver dag jeg utsetter vaskingen. Når jeg får øye på dem, så plukker jeg dem opp for hånd. Synes det funker ok. JEG synes det. Ikke min kjære. )

Vi har IKKE børi ved ( Sameiet har basert seg på en kombinasjon av olje og elektrisitet, så da slipper jeg både å bære ved, samt å måtte kaste nettet etterpå.

Vi har heller ikke satt opp fuggelband ( Min kjære har kjøpt noen sånne runde og harde klumper med fuglefôr og festet dem i trampoline-skjelettet ute i hagen. Der de små søte fuglene taper kampen om matfatet mot de noe større og langt styggere skjærene. Jeg tror jeg hater skjærer. Vurderer å kjøpe sånne plufferør vi lekte med da vi var små. Putte tørre erter i kjeften og legge meg og vente på balkongen. Lurer på hva som skjer om jeg er så heldig å treffe en midt i pappen? Dødelig ? Hmmm…neppe, men det kan vel gjøre litt vondt. )

Vi har heller ikke pynte tre. Det er jo et hav av tid til julaften ennå og akkurat denne dagen er forresten veldig fin å gjøre innkjøp på. Også juletre. Da er det lite folk i butikkene og er du riktig frekk kan du sikkert prute på et tre. Eller reise til Sverige? Det må da være billigere der, det også?

Og, rekker du ikke hjem i tide, kan du vel feire jul på grensen. Tollerne som har vakt på julaften, hadde sikkert blitt både forbauset og glade om du troppet opp uten forvarsel.

De har sikkert alt for mye mat og du står for et rykende ferskt tre. Så kunne dere avsluttet med litt allsang på grensen, før ferden gikk hjemover. Nye venner og null oppvask. Alltid greit med noen venner i tollvesenet.

Grunnen til at det går litt trått med juleforberedelsene her på Kjelsås, er at en viss unntakstilstand råder her i huset. Unge nummer to ( med arbeidsnavn Olivia ) kom ut for 5 uker siden og jeg tror jammen hun har tenkt å bli. Så med to unger, halvfull jobb og litt kikhoste, så blir det ikke mye tid til juleforberedelser, verken i form av vask eller pynt.

For den resterende tiden jeg har til rådighet, ja, den må jo brukes på sykkel. Har som tidligere nevnt i blogg-sammenheng satt meg et mål: Og det er 4000 kilometer i salen fra 1. november-2011 til 1. november 2012. Status hittil er ca. 245 kilometer. Det er noe bak skjemaet, kan du si, men ikke så gærn’t. I en ideell verden skulle jeg til nå ha syklet 440 kilometer. 200 kilometer bak skjema, med andre ord.

Og, hvilken fin sykkelhøst det har vært. Mildt og fint. Har hatt noen fantastiske turer inni Maridalen etter jobb. Mens mørket har kommet krypende, har jeg kommet susende, dog noe pesende gjennom skog og hei. Med månen som eneste tilskuer, har Sollien fått sykkelvår nummer to i år. Litt nervøs har jeg vært innimellom, for at en elg eller liknende skulle ha funnet det for godt å støte på meg, men det har gått flott hittil.

Eller her om morgenen da jeg våknet klokka 03.00 av at min datter skulle ha mat. Etter nattmaten sovnet hun selvfølgelig igjen, hun, men det samme kan ikke sies om faren hennes. Så, etter å ha ligget å vridd meg i senga til klokka halv seks, sto jeg opp og iførte meg sykkelklær og la i vei. Rundt null grader ute og vindstille. Ante ikke hvor jeg skulle sykle, tenkte å ta det litt underveis. Etter cirka 500 meter, så jeg en annen syklist og tenkte tanken: «Hva med å bare sykle etter ham? Se hvor han skal, liksom. På behørig avstand, selvsagt, så han ikke tror det er en sjuking som forfølger ham. Feilberegnet nok avstanden litt, for plutselig var fyren borte. Dermed røyk det eventyret og jeg måtte finne min egen destinasjon i stedet.

Da ble det Grefsenkollen opp x 2 i stedet, pluss nesten opp til Lilloseter deretter. For de av dere som ikke er lokalkjent så er dette en særs hyggelig turisthytte og serveringsted i Lillomarka i Oslo. Det ble 28 kilometer på sykkel nesten før klokka var passert sju om morgenen. 28 kilometer med sanseapparatet i høygir: Lukten av nylagt asfalt på vei opp mot Grefsenkollen. En vidunderlig utsikt over Oslo på toppen.

En natt som sakte ble mindre og mindre svart, før den forvandlet seg til morgen, og ikke minst en duft av ammoniakk som var vanskelig å sykle fra. Korket det hele med en halvtime i karet, akkompagnert av en kopp rykende varm, svart kaffe og to skiver med salami.

Jakten på skalpen til Erlend Loe er herved i gang. 

Treningshilsen fra Sigurd

P.S: For de som lurer på hvordan det gikk med Jessheim vintermaraton, så kan jeg meddele at 281 flinke sjeler fullførte distansen. Nr 282, la oss kalle ham Sigurd Sollien, stilte ikke til start. Klarte å bli forkjølet. (Veit at du smiler litt i skjegget ditt nå og sier…- Ja, ja, forkjølet, du liksom.)

Uansett stilte jeg opp med Cola til redaktør for procycling.no, herr Jarle Fredagsvik etter at han hadde løpt det HAN orket og Sverre Magnus som fullførte i fin stil på rundt 1.57 på de 21 kilometerne. Så jeg var i hvert fall på Jessheim den aktuelle dagen. Det er da noe og det kommer flere løp.

Edit: Redaktøren takker ydmykt for kald Cola ved ankomst UKI Stadion. Den var dog noe ufortjent! God jul, Sigurd!

TESTET OG KLAR: Her sjekker Sigurd Sollien joggeformen hos Melkesyrefabrikken på Frogner. Sesongavslutningen foregår på Jessheim den 20. november.

- Jeg har ikke nubbesjans, jeg!

Sier hun, mens hun forgjeves prøver å få lempet 20-kilos-stangen opp på stativet. Vi befinner oss på treningssenteret og jeg befinner meg da nærmest scenarioet som nå utspiller seg. Hun har prøvd å få opp stangen i noen sekunder, mens jeg, i god norsk likestillingstradisjon, har vurdert situasjonen på noen meters avstand.

- Hun klarer det sikkert selv, tenker jeg.

- Hun VIL sikkert klare det selv, tenker jeg også.

Men, etter noen sekunders nøling, skjønner jeg at her må likestillingen vike. Vike for en mann som kan hjelpe en slags moderne jomfru i nød. Drømmesituasjon, egentlig!

- Kan den lange, hengslete mannen sykle 400 mil i året, så kan Sigurd, også, tenkte jeg.

Så, jeg får endelig ut fingeren og etterhvert stanga på plass.

- Takk, sier hun.

Selv sier jeg ikke vær så god, men prøver å tenke ut en morsomhet i stedet.

- Nesten som et filmtriks, kommer det fra meg. I samme sekund som ordene har forlatt leppene mine, tenker jeg:

- Hva var DET for noe?

Det samme tenkte nok hun, for hun hadde et litt sånt uforstående blikk, samtidig som hun utbrøt:

- Akkurat, før hun gikk videre til neste apparat.

For det jeg EGENTLIG hadde tenkt å si, var noe sånt som:

- Nesten litt sånn som en romantisk komedie, dette her. Hehe.

Ikke akkurat hysterisk morsomt, det heller, men kunne med litt hell framkalt et smil om ikke annet.

Da hun senere passerte tredemølla hvor undertegnede gjorde unna noen intervaller, må jeg innrømme at jeg ikke forsøkte å ta kontakt. Tror faktisk at jeg bøyde hodet en smule og latet som om jeg var veldig opptatt med å se hvor fort jeg løp.

Les også: Sigurd kuppet Arvesens åpningsfest

20. november seg med stormskritt: Jessheim vintermaraton. Det betyr at det også må trenes løping. Godt fornøyd med treningen siden siste blogg. 2-3 løpeøkter per uke og en 21 kilometers gjennomkjøring sist onsdag. Kom meg så vidt under 2 timer og det var over all forventning. Ble skikkelig stiv i låra etter 17 kilometer, men holdt inn uten å måtte gå en meter.

Fikk skikkelig krampe i føttene, da jeg lå i karet etter endt dyst. Men, ellers ingen varige men.

Vet ikke helt hva som venter på Jessheim, bortsett fra lange sletter og 2 mil med ubehag. Det kan lett hende at kvikksølvet har stabilisert seg rundt 20 blå, eller hvem vet? Kanskje blir det 10 varme og shorts? Noe vet jeg imidlertid og det er at etter at jeg satte meg som mål å løpe halvmaraton, har motivasjonen til å trene økt voldsomt. Det er noe med det å ha et mål. Det hjelper, i hvert fall for meg. Har også blitt lovet en privat saft-stand av treningskompis Jarle Fredagsvik. Vel, ikke av ham personlig, for han skal løpe han, også, men av mora hans, som holder til i traktene. Har også ytret ønske om å få servert de syv slagene julebakst, men har ikke fått DET bekreftet ennå.

Har forresten satt meg et nytt mål, også. Ble inspirert av forfatter Erlend Loe, som i et intervju kunne fortelle at han hadde syklet 4000 kilometer i sitt topp-år som syklist. Og, det var, etter det jeg skjønte, mest til-og-fra-jobben-sykling.

- Kan den lange, hengslete mannen sykle 400 mil i året, så kan Sigurd, også, tenkte jeg.

Og, dermed: innen 1. november 2012, skal 4000 kilometer være historie. Litt usikker på om dette er et hårete mål, eller om du nå tenker:

- Det er jo ingenting. 400 mil. Det sykler du lett på et par sommermåneder…

Det jeg vet, er at det tilsvarer rett i underkant av 11 kilometer sykling pr. dag. Dropper jeg ut en dag, blir det 22 km den neste. Og, så videre, og så videre. Og, droppe den daglige syklinga, når det er 10 kalde og nordavind i Maridalen, det VET jeg at jeg kommer til å gjøre. Og, i fjor var det jo mellom 10 og 20 minus fra november til mars, så ja … Jeg veit ikke helt, jeg..

Uansett, jeg har et nytt mål og det føles bra.

Ønsker dere en mild og god november, desember, januar og februar måned!

Sigurd

P.S: Treningsdagbok uke, 43:

Mandag: Hviledag

Tirsdag: Styrketrening

Onsdag: 7 km løping, lav intensitet. 7 min pr. kilometer

18 km sykling til jobben (3982 kilometer igjen )

Torsdag: Styrketrening med personlig trener

Fredag: Hviledag

Lørdag: 21 km løping, lav-moderat intensitet. 5,43 min pr. kilometer.

JOGGESIGURD: Sigurd Sollien har fått med en treningskompis ut for å bygge formen mot årets siste store mål: Jessheim vintermaraton!

Da er det bestemt: Neste mål (og kanskje siste) denne sesongen er ”Jessheim Vintermaraton” som går av stabelen 20. november. For øvrig, relativt tett opptil de tider da arving nummer to etter planen melder sin ankomst. For min egen del kunne det passe bra om vedkommende kommer sånn cirka 10. november. Tror vi satser på det, faktisk. Litt pesete om det skulle skje akkurat den 20.

For min del, altså.

Da må i så fall min elskede først kjøre meg opp til Jessheim, for deretter å kjøre seg selv til sykehuset og klemme ut ungen. Den fødselen må skje raskt, da jeg tenker meg en tid på rundt 2 timer på de 21 kilometerne. Da rekker hun akkuat målpasseringen  min, samt å kjöre den lille familien på fire hjem til Oslo etterpå.

Kjempestress. Kommer ikke til å klare å konsentrere meg om løpet i det hele tatt. Gud forby. I verste fall får hun bytte fra Ullevål til Ahus. Det ligger jo like ved. Da blir det mindre kjøring på henne. Og, mindre stress for meg. Den tid, den sorg.

Jessheim i november, altså. Kanskje ikke verdens navle på den tiden av året, men neppe noe verre enn Oslo. Jaja. I fjor var det 187 som gjennomførte de tre distansene: 10 kilometer, halvmaraton og helmaraton. I år blir det i hvert fall 188. Har aldri løpt halmaraton för, så det blir spennede. Har distansen inne, da Birkebeinerløpet ble gjennomført i 2007 på 2.13. Distansen var närmere 23 kilometer. Det burde bety at 2 timer er innen rekkevidde. Eller hva?

Siden jeg heller ikke er overvettes glad i store menneskemasser, er maraton i november på Jessheim litt artig å begynne med, synes jeg.

Selv om jeg bestemte meg for å delta i dag, har oppkjöringen allerede startet. Har løpt 3 ganger siste uken, totalt 4 timer. To langkjøringer à halvannen time og en før-frokost-økt på 3o minutter. Har vel blitt en tre mil sånn omtrent, tenker jeg.

Hva passer da bedre enn forhåpentligvis å få en liten leksjon av selveste Gunn-Rita Dahle Flesjå om en drøy ukes tid?

Denne uken er jeg på ferie i Stockholm og planen er få få til tre økter denne uka, også. Samt en styrkeøkt. Stockholm er en vakker by, men relativt kjedelig å løpe i. Flatt, flatt og atter flatt. Men, det hjelper å være på ferie. Bedre tid til å trene, samt motiverende med andre traseer enn de jeg vanligvis svetter i. Jeg har funnet meg en fin løype i Sollentuna kommune, som ligger 15 kilometer nord for sentrum av byen. Løypa ligger i Rösjö-skogen og har, tro det eller ei, bakker så det holder. Det er flere merkede traseer og den lengste er på 5,6 kilometer. Perfekt!

En annen OK trasé er Järva-feltet, som strekker seg fra Solna i sør til Järfälla kommune i nord. En stor del av området er dessuten gjort om til naturreservat og fungerer etter min mening enda bedre til sykling enn løping. Andre steder du kan løpe i Stockholm er Djurgården. Dårlig med bakker der, men naturskjønt, ja, absolutt.

Les mer på www.walkinstockholm.se

Hva så med syklingen? Kan jo ikke helt glemme den, heller. Hva passer da bedre enn forhåpentligvis å få en liten leksjon av selveste Gunn-Rita Dahle Flesjå om en drøy ukes tid? Hun har sagt seg villig til å oppgradere egenskapene min på terrengsykkelen. Hvilken ære! Tenk å få sykle med henne. Gleder meg storveis. Mer om hvordan det gikk kan du lese om i blant annet denne bloggen. Samt forhåpentligvis i Se & Rør, unnskyld Se & Hør.

Ønsker dere alle en tiktig god treningsuke! Husk en dag uten trening, er en dag uten mening.

Sigurd

PS! Og, husk, den eneste gyldige grunnen til IKKE å få med seg premieren av ”Oppgrader, sesong 2” på TV 2, den 17. oktober, er trening.

EN HJELPENDE HÅND: Stein gir Sigurd det lille ekstra under treningsleiren i Italia.

Sigurd Sollien oppsummerer sitt første leveår langs landeveien:

Vi skriver september. Ute sildrer regndråpene ned og legger seg godt tilrette på en plen som fortsatt er grønn. Skulle nesten tro høsten var her.

Har gått i dekning i kjelleren og snur jeg meg cirka 90 grader, ser jeg to gode venner herr Merida og herr BMC.

- Gitt meg mye glede i sommer, dere, mumler jeg halvhøyt. Dårlig med svar fra den kanten, men den som tier samtykker, har jeg hørt.

Tenkte det var på sin plass med en oppsummering. En oppsummering av sesongen. Har jeg blitt bedre enn i fjor? Har jeg nådd målene mine? Svaret på det første spørsmålet er et definitivt ja. Svaret på det andre er… tja.

Startet frisk med en treningstur til Italia i april. Hvilken start på sesongen: 45 mil på 5 dager i strålende solskinn. Sammen med 20 like nøttete sykkelentusiaster som meg selv, spiste og syklet jeg meg rundt i Marche-regionen, øst i støvellandet. Alle dere som har TENKT på å gjøre en sånn tur, men som ennå ikke har prøvd det – DRA. Jeg reiste med Eric Berglund og hans lille firma www.explorearcadia.com og nøt hvert sekund.

Deretter var det «Enebakk rundt», som skulle ha vært åpningsrittet denne sesongen. Nå ble reisen rundt om i Enebakk også det siste rittet, så man kan vel sånn sett si at sesongen ble ganske kort. Rittsesongen i alle fall. Verdens korteste sesong, egentlig. Planene om Vättern Rundt og Lillehammer-Oslo ble forpurret av henholdsvis jobb og skade. Derimot ble Grenserittet gjennomført på i underkant av 4 timer. Synes sykkelen min klarte seg bra. Det syntes sykkelvennen min, Stig, også. For det var han som syklet på den. Han sto i beit for en sykkel, så mens jeg samlet plusspoeng hjemme, luftet han terrengsykkelen min. Bra deal!

Albuer kan leges, det kan ikke karbon.

Jeg har også satt meg som mål å forsøke og overbevise venner og bekjente om hvor vidunderlig syklingens verden er og bruker enhver anledning til å snakke sykkel. Og, en god lytter og en handlingens mann er min venn Njål med adresse Sandnes. I sommer kjøpte han min Eddie Merckx og dagen etter hadde også kona hans fått seg sykkel. Slike menn og kvinner det vil gamle Norge ha. Deretter syklet han nesten hver dag, inntil en bilist ikke ville at han skulle gjøre det mer. Det kunne gått verre: En brukket albue, skjevt styre, avrevet styre-tape og diverse skrammer.. Rammen virket intakt, kunne han opplyse. Det er bra. Albuer kan leges, det kan ikke karbon.

Ille nok å selge en sykkel, om den ikke skal ødelegges også.

Hva slags sykkelmenneske er jeg nå blitt, eller i ferd med å bli? Definitivt en godværssyklist!

Selv noe så gørr som å stryke skjorter fortoner seg som morsommere enn å vaske sykkel. Det er vel derfor jeg også liker landevei best. Synes opplevelsene er større på landevei. Jeg kommer raskt (alt er relativt) fram og får sett deler av landet jeg ikke hadde fått sett uten sykkel.

Jeg synes også det er vel så tilfredsstillende IKKE å bruke computer og pulsbelte. Føler jeg slapper mere av på den måten og alt blir mer en lek. Og, DET må jo være hovedmålet med hele greia.

Selv noe så gørr som å stryke skjorter fortoner seg som morsommere enn å vaske sykkel.

Og, siden sykkelsesongen står på hell, har jeg begynt å løpe en del. Dette kombinert med styrketrening et par ganger i uka, samt spinning, går jeg 2012 lyst i møte. I vinter blir det forhåpentligvis en del skigåing og så snart det tørker opp ute, legger jeg meg over bukkhornet mitt og tråkker i vei.

God trening, sykkelvenner og husk lys på sykkelen!

SISTE STOPP: Noen ganger er det helt ok at det finnes offentlig transport.

« Hvorfor skriver du ikke mer i bloggen din, Sigurd?» Vi er på sykkeltur i Maridalen i Oslo og min faste treningsvenn Stig, pirker borti min dårlige samvittighet. Han fortsetter:

« Jeg er innom der, jeg, men nå er det lenge siden du har skrevet noe. Hvis du ikke skriver jevnlig, så gidder ikke folk lengre og gå inn der. Du trenger bare 10 linjer»

Så da lover jeg på tro og ære, der oppe på sykkelsetet mitt, at jeg skal hjem og skrive. Så nå sitter jeg altså her nydusjet og fin ved pc’en min og oppdaterer bloggen. Klokken viser 00.28 og jeg er småstiv i skuldre og rygg, men godt fornøyd med dagens økt. Det ble 3 ganger ut og inn i Maridalen med start fra Brekke-krysset og vending ved den gamle militærleiren på Skar. Vi kjørte rolig inn for deretter og fleske på tilbake.

Totalt ble det ca 50 kilometer. Burde forresten ha drukket litt mer enn de 0,3 literne med vann jeg fikk i meg underveis, kjenner jeg. En murrende hodepine forteller meg at DET nok var litt i minste laget.

Det er en fantastisk opplevelse å trene i Maridalen. Jeg nyter synet av de grønne åkrene som strekker seg mot åsene i Nordmarka. Jeg digger luktene som skifter hele tiden; Fuktig jord i det ene øyeblikket, skyllemiddel fra nyvasket treningstøy fra en som suser forbi i det andre.

«Mange flotte damer som er ute og sykler, også», sier Stig, som tydeligvis er mindre opptatt av skyllemiddel enn meg. Men, jeg må si meg enig:. Ingenting er flottere enn en stilig dame på racer med matchende antrekk og sykkel.

«Jeg skulle hatt henne som hare», fortsetter Stig og peker.

«Jammen du har jo meg», tenker jeg, uten og si det høyt.

Min treningspartner skal nemlig sykle «Grenserittet» til helgen og ønsker derfor litt pes. Det passer jo også meg utmerket, for da kommer jeg meg ut på sykkelen, også. Ble nemlig litt slapp med treningen etter at jeg trakk meg fra Lillehammer-Oslo i juni. Det viser jo hvor viktig det er med et mål. I hvertfall er det slik med meg. Men, nå føler jeg nesten at jeg også skal sykle på lørdag, siden vi trener så mye sammen. Og, det er jo helt perfekt. I tillegg får jeg bonus ved at jeg IKKE trenger og starte klokka 09.30 i Strømstad på lørdag, for deretter å ha det ganske så vondt i 4 timer.

Men, selv om jeg har ikke har trent helt optimalt i sommer, så har da fått en del flotte turer. Vil spesielt trekke fram noen fantastiske opplevelser fra Jæren. Synes landskapet der nede er utrolig flott: De endeløse heiene hvor sauene forsøker og holde seg oppreiste i vindkastene sender tankene mine Irland. Og de makeløse strendene med den kritthvite sanden, sender meg til Danmark, før den intense møkka-lukta fra nærmeste åker sender meg tilbake til Rogaland.

Så da ender eventyret der og da – i et buss-skur omlag 8 kilometer fra basecamp i Sandnes.

Inntil jeg våkner opp fra tankestrømmen av et smell som kommer fra hjulet foran. Punktering? Neida, en eike har tatt kvelden og hjulet har blitt en anelse skjevt. Så da ender eventyret der og da – i et buss-skur omlag 8 kilometer fra basecamp i Sandnes.

Om, det kom noen buss den dagen? Ja, det gjorde det. Faktisk var det en ganske underholdende måte og avslutte sykkelturen på. Og, nå vet jeg også at det koster 26 kroner for en sykkel og kjøre buss i Rogaland. Det er det verdt.

Ønsker dere alle god trening og finn dere ett mål, eller en venn som har ett!

HARMONI: Tre fornøyde herrer fra Waxholm utenfor Stockholm i sommer, Peter, Sigge og Bill som poserer halvveis på strekningen Sollentuna-Waxholm-retur, 70 km.

Jeg sitter foran pc’en min og kjenner varmen fra datamaskinen strømme mot meg. Akkurat nå er den varmen ganske behagelig. Kanskje er det fordi det pissregner utenfor stuevinduet mitt og jeg kjenner meg litt morgen-kald. Andre ganger, når jeg sitter og forfatter bloggen min, så gjør den samme varmen meg kvalm, og jeg tenker at jeg bør kjøpe meg en kaldere PC. En PC, som ikke gjør meg syk av strålingen.

Men, i dag er altså varmen en venn. Det samme kan man ikke si om ryggen min. Egentlig er den jo min venn den også. Den hjelper meg til mye: Å stå oppreist, å gå, å løpe og ikke minst å sykle.

Sykle ja – det er gøy. Noe av det gøyeste, faktisk. Dessverre har jeg behandlet ryggen min ganske dårlig i det siste. Jeg har ligget for mye og for lenge over sykkelstyret uten å tøye ut og jeg har løftet for mye skrot, for mange ganger etter hverandre. For noen uker siden sa ryggen min fra til meg at jeg måtte ta det litt med ro, men jeg latet som om jeg ikke hørte hva den sa og bare fortsatte å sykle. Det gikk ganske bra, det. I hvert fall hvis jeg unngikk å sykle over fartsdumper og sånne ting.

Da hendte det at jeg skrek litt til, men så var det over. Og, når jeg hadde stivnet godt til på setet etter la oss si 35 kilometer, da var det bare å sykle de neste 70. Inntil jeg skulle av sykkelen. Da var det greit å få litt hjelp til å bli hektet av, liksom. Før man la seg i vannrett posisjon og stivnet på ny.

At hun pådro seg smerter i sin rygg i ettertid, får så heller være.Det er jo ikke hun som skal sykle Lillehammer-Oslo

Siden min elskede kone er forholdsvis lav av vekst. Ikke det at hun er kortvokst eller noe sånt, men hun er altså ganske lav av vekst, så det sikkert ganske komisk ut når hun sto på en bruskasse og løftet meg ned fra sykkelen. 73 kilo stivt kjøtt fordelt på 175 centimeter, mot 50 kilo fordelt på 153 centimeter er rått parti, men det gikk på et vis. At hun pådro seg smerter i sin rygg i ettertid, får så heller være. Det er jo ikke hun som skal sykle Lillehammer-Oslo.

Men, det skal faktisk ikke jeg gjøre heller. Har i samråd med meg selv besluttet å ikke sykle dette rittet sammen med mine nye venner i Stian Sport i år. Dette var på en måte «greia» i år, men det kommer flere ritt. Prioriterer heller et langt og (forhåpentligvis) godt sykkel-liv, framfor å bevise ett eller annet for meg selv langs E6 fra Lillehammer i år.

Litt deilig å tenke på er det jo også at jeg ikke skal stå opp grytidlig i morgen tidlig for å sitte tre timer på tog, for deretter å sykle samme strekningen motsatt vei. Deilig å tenke på er det også at jeg på søndag morgen skal våkne opp, uten å ha vondt i en eneste muskel. (Mulig jeg tenker sånn akkurat nå for å forsvare min egen avgjørelse, men det får så være.)
Der peip det forresten inn en mail fra lagfører PC i Stian Sport-laget som skal sykle LH-OSLO (lurer på om han blir varm av sin datamaskin).
Der sto det i iallefall:Vi pratet om deg, og hvordan du tilsynelatende hadde kommet “fra intet” tidlig denne sesongen, til å gjøre meget god figur i Enebakk rundt.

Snakker om timing. Og, med dette ønsker jeg både PC og alle andre som skal sykle stor eller liten styrkeprøve i morgenen riktig god tur.

PS! Noe annet som også fremtvinger et aldri så lite hyl er hikking. Har aldri tenkt over at en god rygg er viktig for å kunne hikke skikkelig.. Ta derfor godt vare på ryggene deres, sykkelvenner. Og, de dere er gla’ i. De er tross alt viktigere enn en sykkeltur. Selv om det av og til kan føles motsatt.